En engel uten vinger

Et lite livstegn fra en sliten jente..

2010-08-16T16:03:00.000-07:00

Har nå lenge tenkt å skrive her, men har liksom aldri funnet en passende tid, passende ord og dessuten har jeg vært veldig i tvil om bloggens vinkling dersom jeg skriver for mye om det som har skjedd.

.. For mye har skjedd. Mye som mange utenforstående sikkert ser på med forskjellig syn. Uansett, enn så lenge så lar jeg være å skrive så mye om det, mest fordi jeg er sliten og trøtt, ergo derfor ikke klarer å skrive spesielt mye i denne omgang. Ville bare si hei til alle dere som sender inn søte kommentarer og oppmuntrende ord til tross for at jeg ikke har skrevet på kjempelenge. Tusen takk! <3

Først og fremst vil jeg skrive litt om ettervirkninger av en spiseforstyrrelse. De er helt forferdelige, og tro meg; de kommer! På et eller annet tidspunkt. Spiseforstyrrelsen har aldri hindret meg så mye som nå, og jeg veier langt over laveste vekt. Angående vekt, jeg veier meg ikke så jeg vet ikke et eksakt tall, men noen og 40 regner jeg med. Havnet inn på sykehuset i juni/juni og da hadde jeg komplikasjoner. Dehydrert blandt annet. Jeg blir kjempefort dehydrert, tørr og sensitiv hud, blackouts & besvimelser, dårlig blodsirkulasjon, sår bruker eeeevigheter på å gro, masse muskelsmerter, magesmerter selv ved lavt inntak av næring, dårlig hår og negler.. Skal jeg ramse opp mer? Okei.. Sliten, trøtt, forvirra, vondt i hodet, smerter i bryst, lammelser, ekstremt dårlig søvn. Mer? Ok, ikke ha tilstrekkelig energi til venner, familie, dyr etc.. Det er helt forferdelig! Jeg er så sliten hele tiden, og bruker jeg energi på (hva som helst egentlig) så blir jeg kjempesliten og trenge mye hvile for å få litt krefter igjen.

Nei, jeg vet ikke jeg. Det er så slitsomt. Omtrent hver dag er et slit, og jeg lovpriser de dagene der jeg faktisk føler meg normal. Som en normal 19 år gammel jente, som et menneske. Får jeg en "normal" hverdag, er jeg lykkelig som bare det!

Jeg har faktisk de dagene, og normal for meg er å ikke tenke på maten, ikke ha smerter, ikke ha så mange bekymringer. Dele dagen med gode venner :) Det er faktisk noen jeg klarer å spise sammen med, uten å tenke nevneverdig på det. Det er så herlig! Men i de fleste tilfeller får jeg enten mye tankekjør, eller mindre, men ofte ligger ambivalensen baki der. Dog i mitt tilfelle nå er det vel ikke så mye ambivalens lengre, mest håp om en bedre fremtid, men som sagt, ettervirkninger/bivirkningene holder meg tilbake i det helvete jeg så sårt vil ut av.

Har begynt i behandling hos Enhet for Spiseforstyrrelser på SUS, og syns vel i grunnen egentlig ikke noe om det. Får bare masse timer og regninger i posten. Mer enn jeg klarer å holde kontroll på. Opplegget er jeg heller ikke særlig positiv til, i og med at det innebærer mer fokus på kost og kalorier og ikke minst: VEKT! Det siste der er et stort tabu for meg, også det å henge seg mer opp i kostplan og lignende. Jeg trenger å komme meg vekk fra det, og syns ærlig talt det er herlig å kunne ta seg en røyk og en iskald iskaffe med venner uten å tenke på kaloriene i melken. Det kan jeg gjøre i mange tilfeller, men ikke om jeg skal forplikte meg til et sånt opplegg. Men jeg må bare holde ut og prøve, ellers får jeg visstnok ikke noe hjelp fra NAV, og det trenger jeg nå.

Flytter nemlig ut av nåværende leilighet. Har bare ordnet midlertidig boplass for maks for måneder, og etterpå vet jeg ikke hvor jeg ender opp. Forhåpentligvis en trygg og god plass :) Jeg har da noen planer, og krysser fingrene for at de går i oppfyllelse! :)

Tror jeg avslutter her, men titter innom og leser kommentarer, svarer på spørsmål og skriver flere innlegg.

Take care alle sammen!

Over og ut.

Et lite innslag..

2010-03-21T09:35:00.000-07:00

Hallo verden! :)

Først av alt vil jeg gjerne beklage for at jeg ikke har skrevet noe på mange uker. Det har skjedd mye i det siste, og jeg har rett og slett ikke hatt energi eller tid til noe annet enn akkurat det jeg har fått gjort.

Jeg har hatt en fin periode matmessig, og lagt på meg ytterligere et par kilo. Jeg ser meg selv i speilet og gremmes av det jeg ser, men på den andre siden så følte jeg meg iallefall ikke bedre av å veie 20 kg mindre.

I det siste har jeg fått en del av de gamle tankene og følelsene tilbake, og det stresser meg. I går klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å jogge, og denne gang var grunnlaget for turen dessverre det samme som før. Altså, jeg løp for å forbrenne kalorier, ikke fordi jeg hadde lyst. Basert på dette og en del andre "småting", ble gårsdagen ganske langtekkelig og ensformig for min del. Jeg klarte ikke å nye de små øyeblikkene.

Apropos små øyeblikk. Jeg lever for dem! Det å kunne ta seg en tur på kafé med gode venner, drikke en kopp te med bestevenninna, piknik på fjellet med hund og venner, koselige byturer og mye i den retningen. Spesielt må jeg få nevne morgenturene med hunden de dagene solen skinner. Jeg har musikk på ørene, kobbelet til en herlig hund i den ene hånden og en kopp kaffe i den andre. Lukten av vår sniffes inn, mens melodien på en Bob Marley sang styrer alt som skjer rundt en.

Jeg har egentlig veldig mye jeg vil si, men jeg tror jeg oppdaterer skikkelig en gang snarlig.

Ellers vil jeg takke alle for fine kommentarer og gode ord. Dere hjelper meg mer enn dere er klar over tror jeg.

Selv om jeg ikke er glad i meg selv på den måten jeg ønsker, vil jeg heller se sånn ut:

Enn sånn:

Som en løvetann som vokser opp av asfalt

2010-01-17T15:38:00.000-08:00

Jeg kan like godt si det. For jeg har visst sagt det til alle andre i det siste likevel (brødre, mor, far, venner, venners foreldre etc, etc.. )

Jeg har lagt på meg nesten 10 kg!! Helt sant. Og jeg freaker ikke ut like mye som før ved tanken. Jeg føler meg totalt utilpass i min egen kropp, ja det gjør jeg, og jeg føler at jeg er helt feil sammensatt (store lår, mage og rumpe og INGEN pupper. Men de vokser vel litt med tid og pleie(mat)?

Det føles mye bedre enn da jeg var på mitt tynneste for litt siden. Jeg føler meg mer menneskelig selv om jeg er utrolig sårbar og usikker.

Har vært en del ute i det siste. Snakket med folk og møtt folk jeg normalt aldri ville våget å prate med. Gjort en del ting jeg kanskje ikke burde gjort, men jeg angrer ikke på noe.

10 kg er mye ja. Ekstremt. MEN det måtte til. Jeg var trossalt nede på 25, 26-27 kg. Det er jammen meg sykt! Og jeg er glad jeg fikk det til såpass fort selv om det har vært, og ER jævlig. Beklager ordbruken, men i mangel på et mer passende ord, måtte jeg bare ta det mest beskrivende.

Nå mener jeg ikke å ta motet i fra de som kanskje vil gå samme vei som meg. For jeg føler meg ufattelig mye bedre enn det jeg gjorde for litt siden. Ting er vanskelige, ubeskrivelige, men likevel bedre. Så tygg litt på den.

Gleder meg veldig til å begynne på p piller. Har vært hos lege, men der ble jeg sendt videre til sykehus for omfattende prøver og diverse tester, siden kroppen min er såpass ødelagt innvendig. Man må se om jeg faktisk tåler, og eventuellt hvor kraftige hormoner som må til.

Det er faktisk et faktum at hormonbehandling kan hjelpe spiseforstyrrede. Eneste jeg gruer meg til er å få mensen igjen, for det har jeg ikke hatt på flere år. Eller.. 3 år. Men jeg hadde jo ikke hatt den lenge da heller (1 år?) så alt er liksom veldig uvant. Men det blir jo greit å få tilbake litt av det å være jente. Ja, det blir vel bra :) Blir ikke så mye sjokk, for da er det JEG som bestemmer at NÅ er det greit, og ikke kroppen min som bestemmer at nå er jeg "stor" nok liksom.

Sist helg har vært litt rar. Hadde ekstreme latterkick hele fredagkveld og utover lørdagen, helt til natt til søndag. Jeg har aldri ledd så mye på en gang, og jeg fikk gangsperr i magen på grunn av all latteren. Da vet man at man har ledd mye ja.

Søndagen fikk jeg en litt apatisk periode på grunn av null søvn natt til søndag, og en laaaang gåtur klokken 06.00 om morgenen. Fra Tjensvoll til Tasta, stokkavannet rundt. Sov ingenting og da skjønner jeg at humøret ikke var helt på topp. Til tross hadde jeg et lite latterkick også senere den dagen.

Har lastet ned mange sanger til ipoden min nå, og jeg bare eeeelsker dem. Elsker musikk! Musikk har hjulpet meg masse i rett retning, men det kommer veldig an på hvilken musikk man hører på. Deppesanger er nono...

Har heler ikke veid meg siden jeg gikk ned i vekt igjen (da på ca 35 kg, og det var noen uker siden). Orker ikke. For jeg vet jeg går opp. Og bra er det! Jeg kan ikke lenger holde rundt lårene mine. For ikke lenge siden jeg kunne holde rundt og "dra" opp og ned hele låret uten å komme borti. Nå får jeg ikke fingrene rundt. Og ja.. Jeg bruker bare en bh nå :D Har gjort det de siste dagene. Med store puter vel og merke. Haha.. Jeg er helt bestemt på å få pupper! - som jo har blitt en liten big deal for meg. Det å ha en(to) kroppsdel(er) å fokusere på å få fine, hjelper meg å takle presset og smerten av å legge på seg. Jeg har nå fått skikkelig rumpe og skikkelige lår. Rumpa er ikke innover og bare bein som den var (helt seriøst), og jeg kan nå kjenne at det er mang en håndfull fett der. Jeg ser fremgang og det er det som teller.

Jeg er ganske redd for tilbakeslag, og forbereder meg på det, men prøver å utnytte det fine i livet mitt akkurat nå. Jeg lever livet litt "on the edge", men det fungerer. Jeg har jo levd på en litt annen kant i flere år nå, så kanskje jeg rett og slett trenger den spenningen siden jeg ikke lenger er i en dødelig fase. Takk gud for det.

Beklager for at dette ble usammenhengende og litt rart. Har klippet og kopiert fra diverse ting jeg har skrevet før.

Legger opp noen bilder.

Livredder:

Min kjære:

Prøver å spise mat...

Ekte glede:

Vil jeg leve eller dø?

Vil DU leve?

Til syvende og sist er det kun du som har verktøyet og styrken til å snu tilværelsen. Kun du som kan velge det gode i livet. Du som lever ditt liv. Ingen andre. Mye hjelp kan man få fra mange og fjerne, og nettopp en sånn hjelp håper jeg at jeg kan tilby noen. Da er som nevnt all smerten jeg har vært, og går igjennom, verdt det!

Oppdatering fra ei jente med håp (men likevel med mye smerter og vond)

2009-12-21T18:16:00.000-08:00

Først av alt må jeg takke så enormt for alle de fine kommentarene dere har kommet med i det siste. Det har gledet meg å lese deres vakre ord, og det å høre at jeg gir samtlige håp og tro på en bedre tilværelse, gjør alt jeg har vært igjennom verdt det. For hadde jeg ikke erfart dette, kunne jeg aldri hjulpet på samme måte, og da ville jeg nok heller ikke vært bevisst på hvor mange som faktisk sliter så mest sannsynlig hadde jeg ikke hjulpet på noen måte. Så tatt i betraktning skal jeg være glad for at jeg har vokst på det jeg går igjennom, og være takknemlig for at jeg fortsatt er i live.

Jeg må beklage for jeg ikke har skrevet her på en lang stund. Jeg har tenkt på det flere ganger at "nå" skal jeg skrive, men det har liksom aldri blitt. Føler ikke jeg har hatt nevneverdig gode ting å komme med, og av erfaring har jeg lært at negativitet bør man få ut på en annen måte enn å syte og spre eder og galle til mennesker som trenge håp og glede. Så da har jeg spart dere for det :) Som dere kanskje skjønner så er jeg litt inne i den sirkelen der jeg helst vil se positivt på både verden og det den har å tilby. Et problem er til for å løses, og uten problemer ville hverdagen vært kjedelig.

"Verden er så stor, det er så mye å oppleve. Ting kan være så fantastiske. Jeg er så gira på livet, og jeg vil at dere ska oppleve alt det gode! Det triste og vanskelige må gjemmes bort, det må fokuseres på alt det kule!"

Men litt over til realiteten på et annet plan.

I dag har jeg opplevd noe av det hittil verste i forhold til smerter og fysisk tilbakeslag. Våknet flere ganger i natt på grunn av ryggsmerter, trodde jeg bare lå skjevt, men smertene var der også etter at jeg sto opp. Ikke veldig vonde, men ubehagelig. I bryst og nede i ryggen på venstre side. Det laget også en litt merkelig lyd ved dype ånderett. Gikk ut en tur og smertene ble verre, gikk da inn i en butikk for å varme meg og kjøpe ølgjær før jeg tok fatt på hjemveien. DA ble det virkelig ille og jeg trodde seriøst jeg hadde hjerteinfarkt! Jeg offet og stønnet og bar meg helt åpenlyst og kunne ikke annet enn å ta meg for hjertet og håpe jeg kom meg hjem. Innendørs roet smertene seg, og tidligere på kvelden var det bare en svak ubehagelig smerte i brystet.

Er litt redd i skrivende stund. La meg for å sove for en times tid siden, men det var så ubehagelig at jeg bare måtte stå opp og prøve å finne informasjon om hva som skjer med meg nå. Har fortsatt smerter i bryst/hjerte og skuldre/nakke, og når jeg ligger hører jeg en tydelig bilyd fra hjertet(?). Det er fryktelig ekkelt og hører ut som en blanding av luft og vann kanskje.

Leste litt nå, og lurer på om det kan være Hjerteposebetennelse??

Uansett, lite jeg kan gjøre nå uansett, det er jo midt på svarteste natten (sliter med insomnia for tiden). Så jeg pøser ut med litt kjekk lesing jeg.

I går fikk jeg det for meg at jeg har fått litt antydning til pupper (ikke pupper da, men jeg har jo vært HELT flat lenge nå) så i dag har jeg søkt litt rundt og funnet ut at man kan få større bryster ved bruk av p-piller. Er det noen som har erfaring med dette? Lurer på om jeg skal få resept? Går vel litt opp i vekt med det også kan jeg tenke meg.

Nå i kveld har jeg faktisk funnet ut at magen min begynner å få igjen normal "konsistens" også - Ikke noe så mange tenker på tror jeg, men jeg har vært så ufattelig dehydrert at jeg var helt ru, hvit og tørr på magen, og det flasset! Nå er den myk å ta på! Og litt rund :P

Dagens gladmelding:

I morgen får jeg en katt *hjerte*

Skal poste et bilde. Det er ikke pent. Av meg for litt siden etter en real tur på byen, hvor jeg fikk utallige kommentarer om at lårene mine var tynnere enn andres armer. Jeg visste jeg ikke var helt normal størrelse, men kunne det være så galt da? JA! JA, virkelig! Her er et screenshot fra en film, og dere kan jo dømme selv.

Jeg syns iallefall at det var ekkelt å se på, og vil heller ha litt former og kunne nye livet fremfor å være skral og syk, uten noen mulighet for langsidig lykke..

You judge.

Carpe diem! Og nyt for all del førjulstiden! :) Det er ikke mange dagene igjen nå :)

Iris er en smule sint på behandler og helsenorge...

2009-10-30T02:43:00.000-07:00

Subject: SV: Alternativ hjelp?
Date: Fri, 30 Oct 2009 08:43:39 +0100
From: -----------------------
To: ______@hotmail.com

Hei Iris. Beklager at dette tar tid.

Når det gjelder rehab penger trodde jeg du allerede hadde fått papirer som du skulle ta med ned til NAV. Hvis du trenger nye bør vi kanskje ha et møte for å gjøre en ny vurdering og slik at jeg kan skrive en vurdering som dekker dine behov. (Jeg har aldri fått noe papirer -_-)

Jeg har bedt avdeling for spiseforstyrrelse om en konsultasjon, slik at du skal få riktig hjelp.

Jeg mener nok at du bør ta en innelggelse nå, da jeg får inntrykk av at du har det vanskelig og ikke får til spisingen selv. Dette kan nok medføre at du blir lagt inn over en tid, slik at du kommer opp i nok vekt og har en fungering somk ivaretar din helse. Jeg vet at dette ikke er det du ønsker å høre, men mailene dine kommer om natten, tenker jeg det kommer av at du er sulten og ikke greier å sove.

Mvh. -----------

Hei -------.

Jeg er ikke interissert i en innleggelse over tid! Jeg har mitt liv som jeg prøver å stable på beina, pluss en familie, en leilighet, venner og en hund å ivareta. Jeg har vært hos NAV angående rehabilitering, og de trenger informasjon fra deg. Kan du bare sende papirene til dem? Dette er viktig å få gjort snarlig.

Jeg har selv tatt tak i ting siden du ikke har vært tilgjengelig. Har snakket med både fastlege og pasientombud og har fått til ting selv. Eneste jeg trenger hjelp til nå er rehabilitering.

En innleggelse på et sånt sted kan ikke gi meg annet enn midlertidig livreddning. En pause fra livet. En mulighet til å innse at jeg har et problem. Jeg blir satt i en sykelig situasjon der fokuset på sykdommen og unaturlig spising blir verre enn noen annen plass. Det er ikke det jeg trenger. Jeg vet nemlig at jeg er syk, jeg vil ikke ha fokus på kalorier, tidsbestemte måltider, stive blikk og en psyk tilværelse. Jeg jobber meg jo UT av dette! Jeg kunne trengt hjelp til å legge på meg ja, men ikke via å bli plassert i en boks og bli påklistret masse lapper som sier hvem jeg er og hva jeg bør gjøre. Jeg vet meget godt selv hvem jeg er. Jeg beklager, men en innleggelse er desverre ikke noe godt alternativ.

Hvis det er noe jeg kan gå med på, så er det dagopphold, men da KUN om jeg kan ha med hunden. Regner med at det blir vanskelig, med mindre det kan ordnes slik at noen går tur med ham når jeg eventuelt har et måltid etc. Men vanskelig blir det vel uansett. Det er ikke aktuelt å la ham bli hjemme alene så lenge.

Ja, jeg har vanskelig for å sove, men det har absolutt INGENTING med at jeg ligger våken av sult! Hørt om tankekaos kanskje? Er ikke bare jeg som har det...

Hvis du ikke er interissert i å hjelpe meg lenger, så foreslår jeg at du heller tar kontakt med meg og sier i fra, fremfor å gå bak ryggen min å ta kontakt med andre instanser som jeg regelrett vet at jeg ikke har nytte av på dette stadiet. Da velger jeg å heller trekke meg ut fra hele opplegget, og fortsetter med fastlegen som iallefall faktisk hører på meg og tar tak i ting.

Syns det er nedverdigende å rett og slett skammelig å måtte ringe inn til avdelingen for å få deg til å besvare en mail, etter at det har gått nesten 3 uker. Jeg forventer ikke at du sitter på dataen til alle døgnets tider, men når du vet at du venter post, så skjekker du mailen! Du går totalt i mot deg selv ved det du sier og gjør her. Hevder at du er bekymret og ikke kan gi nok hjelp, men å besvare en viktig mail, det er for mye forlangt? Ærlig talt!

Beklager at jeg virker kvass nå, men jeg er rett og slett bare lei av at alle i helsenorge (da spesielt psykratrien) bruker pasienter som kasteball når det bare oppstår en liten situasjon som ikke passer helt inn under det som gjerne er lett å takle.

Mvh. Iris

Nytt bildeinnlegg - Hva velger DU?! Glede, lykke og sunnhet, eller sykdom, ulykkelighet og evig fortvilelse?

2009-10-23T13:19:00.001-07:00

Legger nå ut bilder fra sykehusopphold for å vise skyggesiden av sykdommen. Istedenfor bilder kan kanskje kan være triggende for noen å se.

Håper dette kan åpne øynene til noen. Det er ikke noe gøy å gråte seg i søvn hver natt - hvis man i det heletatt får sove. Det er ikke noe gøy å få kjenne helsenorges tvang på kroppen hver dag, gjentatte ganger. Det er ikke noe gøy å miste all kontroll, og nærmest bli fratatt livets rett. Det er ikke noe gøy å bare "være" uten å leve. Det er ikke noe gøy å være syk.

Hvilken vei velger du å gå?

Velger du sykdom og fordervelse?

Eller vill du valgt lykken?

Når døden er så nær at man kan kjenne dens pust i nakken...

2009-10-18T15:02:00.000-07:00

NB! Ta forbehold om skrivefeil. Innlegget er skrevet på svarteste natten, og jeg er trøtt og sliten.

__________________________________________________

Jeg sier ikke at døden er nær meg, fysisk sett eller på noen andre måter - men noe er det som får meg til å føle meg sånn jeg gjør. Jeg har mine oppturer med glede og livslyst. Eller foressten, livslysten er der hele tiden den i grunnen, men at det skal være så vanskelig å få hjelp er bare helt tragisk. For NEI, en innleggelse på psykriatisk avdeling med kostliste og frarøvelse av alt privat og sosialliv er IKKE hjelp - det er en nødløsning som aldri vil fungere i lengden.

For å bli frisk må man selvfølgelig ville det selv, men det skal faktisk ganske mye mer til for faktisk å klare å komme seg over til en trygg grense, spesielt når det er så alvorlig og innviklet som det er for mange. De som klarer det med en god dose egenvilje og et puff bak, de er av de sjeldne, desverre. Det er også synd at det helst er disse som blir fremstilt i media. De glorifiserer en sykdom som det ligger så mye mer til bak. De lovpriser den norske psykratri for dens behandling av denne sykdommen. "De fleste blir friske..." Jo, kanskje det er så, de som blir skrevet ned i statistikken. De som er så heldige å få hjelp. Det finnes mangen former hjelp, og hva som passer for hver enkelt er jo opp til den og den personen. Vi er individer alle sammen, med pulserende årer og et bankende hjerte - vi er alle mennesker, men så veldig ulike alle sammen. Vi trenger derfor en egen behandlingsplan.

Hvorfor skal det være så vanskelig og hvorfor skal det ta så gruelig lang tid å få vite om en kan få litt ekstra hjelp i en uke eller to, hvis man selv mener dette kan være til seriøs hjelp? Hvorfor? Det bør ikke være et problem i det heletatt, og diverse behandlere rundt om kring bør takke gud for de som faktisk tar initiativ til bedring selv. Det er ikke bare enkelt det heller.

I dag har jeg hatt en tung dag. Jeg føler meg mislykket i alle mulige retninger og sammenhengninger. For det første så strekker jeg ikke til for noen. Alt jeg gjør blir halvhjertet selvom jeg prøver så godt jeg kan å gi hele hjertet mitt, til alle. Det er så mange som trenger meg, men jeg strekker ikke til.

Jeg vet at noe må gjøres, noe må gjøres snart! Helst i går. Jeg vil være tilnærmet normalt oppegående til min kjære bror kommer hjem til jul, jeg vil være oppegående for vennene mine, sånn at jeg kan være i stand til å ta vare på dem og putte dem under min vinge når de har det som værst. Nå har jeg bare en halvplukket vinge med et par skarve fjær på, ergo absolutt ikke i stand til å beskytte noen.

Jeg tar kontakt gang på gang med behandler. Får jeg svar? Nei... Når det endelig kommer en respons blir det bare besvart med nye spørsmål, og enda flere dager og uker tar det før enda et nytt forvirrende spørsmål dukker opp. Hvorfor ikke bare svare konkret på det jeg lurer på, på det jeg spør om? Alt er tydeligvis for mye forlangt i henhold til helsenorge. Iallefall Helse Vest.

Jeg syns det er helt forferdelig å se at folk rundt mister troen på meg. "Iris vil ikke, Iris prøver ikke, Iris får ikke til, Iris klarer ikke, Iris vil aldri klare!" Det smerter meg dypt inn i margen på hvert eneste lille bein i kroppen. For IRIS VIL, IRIS PRØVER og IRIS VIL KLARE! FOR ALT I VERDEN VIL JEG KLARE!

Så mye å si, så liten tid.

Tenkte også at jeg skulle svare på spørsmålene fra spørsmålsrunden. Det blir et ganske langt innlegg dette her, men håper det går bra. Regner med at det ikke er så mange som leser det uansett.

Liseliten sa...
- Når begynte spiseforstyrrelsen?

Det er faktisk litt vanskelig å svare konkret på dette. Jo mer jeg analyserer og ser tilbake på oppveksten min, jo mer ser jeg at jeg har hatt litt problemer lenge. Det begynte vel veldig så smått på barneskolen. Jeg følte meg ekkel, stygg - jeg var den stygge andungen. Spiste et eple på skolen og tenkte liksom ikke mer over det. Bare at jeg måtte ned litt i vekt. Likevel holdt livets gleder meg på rett side og jeg fikk noen lykkelige år med hester og dyr før jeg tippet helt over på slutten av ungdomsskolen. Det skjedde mye på den tiden.

- Har du hatt nær døden opplevelser, hvordan har det vært?

Det har jeg, og det har vært veldig skummelt! Første gang var etter en overdose i 07. Det var forøvrig også da jeg fikk mitt første møte med psykratrien. Èn overdose har jeg tatt og aldri igjen! Ellers har jo anoreksien satt sitt preg på kroppen og dens funksjoner, og dertil har jeg fått høre opptil flere ganger at jeg har vært på dødens rand. Det er noe annet å høre at man holder på å dø, enn å faktisk kjenne det. Jeg har kjent døden puste meg i nakken, flere ganger. Jeg har kjent smertene og jeg har sett tegnene. Jeg har deiset i bakken flere ganger, latt meg overmanne av uhyret som så gjerne vil knekke meg. Jeg har slitt med å komme meg opp av min egen seng, jeg har brukt alle mine krefter på å trekke et åndredrett, og jeg har sett på å gå opp en trapp som verdens største utfordring. Det å klare å slepe seg opp uten å miste besvisstheten. For meg er det dette som er nær døden opplevelser - ikke skremselpropoganda fra fremmede leger. Uansett om det er aldri så mye sannhet i det.

- Er du innlagt nå?

Nei, ble utskrevet fra min siste innleggelse i April 2009. Ellers har jeg hatt en innleggelse på somatisk sykehus i Juni 2009.

- Hva slags hjelp mottar du?

Helt ærlig? Ingenting. Ingenting som er nevneverdig iallefall. Annet enn venner og familie som støtter meg enormt mye, og som jeg ikke kunne klart meg uten. Oppmuntrende ord fra kjente og fremmede er også med på å holde meg oppe om dagene, og synet og gleden over å ha en hund å dele hverdagen min med er verdt all verdens glede.

- Jeg har jo fryktelig lyst å spørre om tall, spesielt bmi, men jeg vet ikke om det passer seg..?

Kommer vel helt an på hvilke tall du lurer på? Kan vel si så mye om at laveste vekt var på 27-28 kg, og det tilsvarer en BMI på omtrent 10.5. Hva jeg er nå er jeg litt usikker på. Vekta er min fiende og jeg vil ikke ha et forhold til den. Aldri mer. Ikke før ting er stabile iallefall.

- Hva drømmer du om?

Jeg drømmer om fremtiden, om lykkelige dager og rosa elefanter. Om familie og barn, om hunder og andre kjæledyr. Jeg drømmer om fred og lykke og gode dager. Kunne nevnt alle andre drømmer som sniker seg inn i mellom, men syns ikke det er vits i å spre mer negativitet enn nødvendig. Dog jeg skjønner at det kanskje ikke var disse drømmene du var ute etter å høre om.

- Hva vil du bli når du blir stor?

Jeg vil bli lykkelig, vellykket (som menneske) og tilgjengelig for de som måtte trenge meg.

- Hvilke interesser har du?

DYR! Med stor D. Men jeg er også glad i å fotografere, syselsette med litt programmering av websider, også liker jeg godt photoshop og sånne kreative ting som scrapbooking og maling. Om jeg er noe flink i det er en helt annen sak, men det er iallefall noe som jeg pleide å interissere meg for en gang i tiden..

- Hva gjør deg glad?

Mennesker som smiler og ler. Dyr som har det godt og som ikke nøler med å vise det. Å se mennesker vise omsorg for hverandre og sine omgivelser.

Laila sa...

- Hva har du lyst at vi to skal finne på sammen når vi kan treffes?

Da vil jeg snakke med deg, gi deg en stor og god klem og bare kose meg i ditt nærvær. Kanskje drikke en kopp med te eller kaffe, og kanskje gå en fin tur. Er det snø vil jeg gjerne lage snøengler i snøen med deg.

- Hva eller hvem motiverer deg til å kjempe videre gjennom anoreksien?

Her er det så mange faktorer, mennesker og ting som spiller inn, at jeg ikke vet helt hva jeg skal si? DU er en person. Flere mennesker gir meg styrke til å kjempe. Mor, Far, Brødre, Mormor, Familie generelt, Kristin, Kristine, Christina, Trine(!), Caroline, Susanne, Aina, Gina, Julie, Karianne. Synnøve. HUNDEN. Så veldig mange.

- Jeg ønsker meg (enda et) nydelig bilde av deg, kan jeg få det? hahaha, fin måte å snu det rundt til å bli et spm på ;)

Hm.. Nå har jeg vel ikke så mange nydelige bilder at det gjør noe, men remind me så skal jeg se hva jeg kan få til. Kanskje et bilde kombinert med en naken hårdott (hunden) kan gå...

- Av alle de gangene du har vært innlagt, hva av all hjelpen du har fått synes du har funket litt?

INGENTING. Ingen innleggelse har gitt meg noe som helst annet enn "der og da" livredning.

- Hvor i verden har du aller mest lyst til å reise til? og hvorfor?

Australia! Fordi jeg har familie der, fordi min mor er derfra og fordi min bror bor der nå. Dessuten er det et land som fasinener meg. Jeg har alltid villet reise dit. Kanskje fordi jeg har fått landet inn med morsmelka, men samme hva grunnen er, lysten er like sterk.

- Hva betyr mest for deg i livet akkurat nå?

Familie, venner, hunden og de som ellers prøver å støtte meg med gode ord. De som ikke viker fra meg selvom de syns situasjonen min er skremmende og skummel. De som står med betong i skoene ved min side og tror på meg. De trenger ikke å gjøre annet enn å tro.

- Hvem er ditt forbilde, sånn i forhold til å komme deg gjennom hverdagen.

Kristin. Og alle andre som viser steinstyrke. LES! Styrke er ikke å være perfekt til alt, å aldri feile. Men å godta sine nederlag, akseptere dem og reise seg opp igjen.

Anonym sa...

Er du i behandling nå?

Nei.

Hva synes du kjennetegner en god behandler?

En som hører og som faktisk behandler(!) pasientene sine ut fra personlighet istedenfor problematikk utelukkende. En som ikke presser, men som står med åpne armer og et smil om munnen, uansett hvordan situasjonen er.

Har du hatt en behandler du følte du kunne stole på og som var riktig for deg?

Både åg.

Campanita sa...

- Hvorfor startet denne sykdommen, vet du det?

Hadde jeg bare visst. Tror det er flere faktorer som har spilt inn på dette.

- Hva motiverte deg "inn" i den?

Vel, det var vel mitt forvrengte syn på meg selv, og oppfatningen på livet der og da.

- Ser du selv at du er så tynn?

Det gjør jeg, hvor enn hardt det kan være for meg å si. Jeg har dog dager der jeg føler meg helt forferdelig og får panikk fordi jeg føler meg større. Selvom jeg vet at det er rette veien å gå.

- Hvordan reagerer/er familien din nå?

Jeg kan ikke svare eksakt hvordan de reagerer, men de er tydelig bekymret, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan trygge dem.

- Hvortid fikk de vite om det?

Min mor har visst lenge. Lengre enn meg selv tror jeg nesten. Ellers så har det vel gått litt i rykk og napp om når forskjellige familiemedlemmer fikk klart beskjed om hva som foregår og hvordan situasjonen er.

- Hvordan reagerte de når de fikk vite om det?

Hmm.. Føler vel at de fleste kanskje behandler meg mer som en barn, og med et snev av medlidenhet hengende over dem hver gang de ser på meg, eller snakker til meg. Ikke den nærmeste familien vel og merke.

- Gikk du raskt ned i vekt?

Har ikke tenkt så mye over det, men jo, jeg gjorde vel i grunnen det. Gikk vel ned 10 kg veldig raskt, så 10 kg til, og deretter enda 10 kg. Omtrenlig.

-Er det bare anoreksi du har hatt hele tiden, eller har du/har du hatt "perioder" med noe annet?

Jeg har nok hatt perioder der jeg har forsøkt å spise, for så å ikke kunne holde det nede. Bulimiske perioder. Dette oppsto først da jeg ble tvunget til å spise store mengder mat på sykehuset da jeg var innlagt. Kroppen min tålte det ikke og jeg reagerte med å kaste opp. Så var den onde sirkelen i gang... Tror de fleste med anoreksi er innom dette en eller annen gang i løpet av sykdomsforløpet.

- Har du andre sykdommer, "tilleggsbagasje"?

Ikke som jeg vet. Men det kommer jo veldig mye i tillegg når man sliter med akkurat dette. Angst, nedstemhet osv...

- Hva er det kjekkeste du vet om?

Mye. Vanskelig å sette fingeren på. Liker å være glad.

- Hva skal du bli når du blir voksen?

Tror jeg har svart noe lignende lenger opp?

- Hva er det første du skal gjøre når du er "frisk"?

LEVE LIVET!

- Hva ønsker du deg mest, av alt i hele verden?

Å kunne hjelpe andre, betydelig. Å samtidig være lykkelig i en tilværelse jeg kan omfavne.

- Hva gjør du på på dagene? Hobbyer, skole, jobb?

Prøver å holde hodet over vann. Lever ut hverdagen med hunden, nære venner og så går jeg jo litt på skole. Veldig begrenset. Jobb har jeg jo, men har ikke jobbet på lenge.

Anonym sa...

Hei... jeg har nettopp blitt kjent med en jente som har anorksia, hun var ærlig å fortalte det til meg og det satte jeg stor pris på:)men er redd for at jeg skal si feil ting osv sånn at hun kanskje får det dårlig med seg selv.. har merket at hun er veldig "opp og ned" i humøret og hun spiser svært lite. er så trist at det er sånn... jeg liker henne utrolig godt og synes det er ille å se at hun ikke har det bra.. har du noen råd om hva jeg kanskje kan gjøre for å hjelpe? har vært hos henne fler ganger da hun har holdt på å besvime osv... føler meg litt hjelpesløs da hun ikke vil ha hjelp... noen ganger vil hun ha hjelp andre ganger ikke... vet at denne sykdommen er veldig komplisert og ikke så lett for meg å skjønne, derfor jeg skriver til deg som faktisk vet hva det dreier seg om. jeg kan svært lite om dette. takker deg for at du blogger om dette og ønsker deg lykke til :)håper på svar :) mange klemmer fra jente29...

Først og fremst: TAKK for at du stiller opp for henne! Takk for at du ikke dømmer og putter en merkelapp på henne. Jeg har ingen konkrete svar til deg her, men kanskje prøve å få henne til å innse hvor ille det kan gå? La henne komme i kontakt med andre i samme situasjon, SOM VIL BLI FRISKE, eller som er mye bedre. Ikke si at hun er tynn, det kan trigge feil vei der hun *er* akkurat nå. La henne vite at du er der, og få henne til å vite at hun kan betro seg til deg.

Caroline! sa...

-Hvordan går det og bo for seg selv?

Noe av det beste som har skjedd meg på lang tid.

- Er du like omsårgsfull ovenfor hunden din som det ser ut som på bildene dine?

Awww *hjerte* Jeg vet bare at jeg elsker den lille gutten min.

- Liker du og lese? evt hva?

Blader liker jeg godt. Leste mye bøker før dog. Sånn som Det Nye og tilsvarende blader er kjekke om det er noen spennende repotasjer. Donald er også kanonkjekt å ha under måltid.

- Hva er ditt favoritt dyr og hvorfor?

Har så mange dyr jeg liker, men hund og hest står vel som en av favorittene. Hunder viker aldri fra ens side uansett hvordan man ser ut eller hva man har gjort. De er alltid glade for å se en, og tilfører hverdagen så utrolig mye glede og kjærlighet. Følelsen av å sitte på et dyr fylt av musker og kraft er helt fantstisk. Sikter nå til hesten. Den gleden og følelsen av frihet det er å galloppere over en slette i en dundrende fart er ubeskrivelig. Følelsen av at du er synkonisert med noe. Vrinsket fra favoritthesten når du kommer inn i stallen og roper dens navn, i påvente om at den faktisk kjenner igjen stemmen din. Trenger jeg å si mer?

- Går du på skole nå og evt hvilket fag?

Tar, eller prøver å ta allmenn yrkesfag.

-Da du fikk organsvikt(?), hvordan reagerte familien din da?

Med bekymring, og kanskje en smule sinne.

- Var du redd for og dø?

- Klarer du og se for deg at du kan leve som en normalvektig ungdom?

En vakker dag. Ja. Kanskje.

- Var det noen spesiell grunn for at du fikk sf?

Det vet jeg ikke. Mange faktorer som har spilt inn.

- Er du mye sammen med vennene dine?

Jeg kunne gitt mer av meg selv, men er ikke mye alene. Om du skjønner.

- Hvordan oppvekst/barndom har du hatt?

En ganske allright vil jeg tro. Har ingenting å sammenligne med.

- Hvordan "stil" har du i leiligheten din?

Hmm.. Godt spørsmål. Skal legge ut noen bilder en gang så kan du se :)

- Er du noe ute og reiser og evt hvor drar du?

Nei, ikke nå for tiden. Ingen tørr å ha meg med.

- Hvilke dyre raser har du hatt gjennom livet?

Kaniner, katt, hamster, marsvin, undulater, parakitt, høns, hund.

- Lager du layoutene dine i bloggen selv?

Mhm. Noen av dem iallefall.

- MÅ du drikke te hver dag?

Nei, for all del ;)

- Hvordan kjøper du deg klær som passer deg?

Det er vanskelig! Dropper helst bare å kjøpe klær..

- På et tideligere innlegg la du ut et bilde du likte (utfordring), av mamman din som smilte og deg, det stod :
Dette er fra konfirmasjonen min. Dette er et av mine beste minner fordi min mor smiler. På ekte. Det er et sjeldent syn for min del, og jeg kan kun huske tre ganger i mitt liv hvor jeg virkelig at sett dette smilet. Så genuient og nydelig. Lykkelig.
Sliter hun også? eller hva mente du med teksten eller åssen jeg skal spørre?

Hun har vel sitt hun sliter med hun som alle andre. Omfanget av det er det kun hun som vet, men jeg har vært en stor påkjenning for henne. Hun er veldig følsom (akkurat som meg) og sliter veldig med å ha en syk datter.

- Har du et nært forholt til din familie?

Både åg.

- Kunne du tenkt deg og videoblogget?

Ja, kanskje hvis jeg hadde hatt et allright videokamera.

- Hva av mat/næring får du i deg i løpet av en uke?

Varierer veldig. Skriver ikke ned.

- Visst du hadde fått plass på f.eks Capio, hadde du dratt dit og tatt imot behandlinga da?

Utvilsomt!

- Er det noen du ikke kjenner som har kommentert undervekten din på "åpen gate"?

Overraskende mange.

-Visst du skulle valgt:

-Hund eller ilder? Jatakk, begge deler.
-Kaffe eller is? Kaffe.
-Pasta eller ris? Kommer an på tilbehør.
-Kjøtt eller vegetar? Vegetar!
-Hengekøye eller vannseng? Vannseng.
-Storebror eller storesøster? Begge deler.

Takk til alle som har sendt inn spørsmål! :)

Bildeinnlegg - ADVARSEL! Sterke bilder! Les på eget ansvar!

2009-10-12T14:29:00.001-07:00

Jeg har fått ganske mange forespørsler i det siste om å legge ut bilder til skremsel for jenter (og gutter) som tror dette er en enkel sak å takle. Til dem som tror det hele er en lek, noe man bare kan stoppe om man vil. Til de som ikke forstår hvor ekte og virkelig vanskelig denne sykdommen er, og til de som bare vil ha motivasjon til å velge livet.
Merk dere at disse bildene ikke passer for sarte øyne. Ses på eget ansvar!
*BILDENE ER SLETTET! NY BILDEPOST VIL KOMME, MEN DA KUN MED SYKEHUSRELATERTE BILDER, OG KANSKJE IKKE LIKE AVSLØRENDE PÅ SAMME MÅTE*

Spørsmålsrunde

2009-10-12T14:13:00.000-07:00

Jeg slenger meg på trenden og lager et innlegg hvor dere som vil kan stille så mange spørsmål dere vil - om hva dere vil.
Jeg har veldig mye å skrive om egentlig, men jeg kjenner at jeg ikke har så mye krefter til det nå, så da håper jeg dere heller vil spørre meg om noe konkret som blir lettere å svare på, enn å oppsummere og sette ord på alle tanker og følelser jeg har.

Utfordring fra Caroline

2009-10-10T00:00:00.000-07:00
1. Skriv 10 ting om deg selv:
- Jeg er en drømmer. Har mange store visjoner og tanker, og er vel egentlig ganske impulsiv av meg.
- Jeg får veldig lett dårlig samvittighet.
- Jeg gjør ofte ting som jeg angrer på, selvom jeg ikke trenger å angre. Henger ofte igjen med overstående utsagn.
- Jeg elsker virkelig vennene mine til verdens ende selvom jeg kanskje ikke er så flink til å uttrykke meg om det.
- Jeg skyr alle konflikter, og oppstår det krangel er jeg den første til å ta alt med knusende ro, eventuellt til å sige forsiktig bort fra all opptøy. Jeg kan derimot fyre opp jeg også dersom det er noe ekstremt viktig og noe som jeg brenner for.
- Jeg har en ambivalens hengende over meg til alle døgnets tider. Jeg vet ikke om det bare er spiseforstyrrelsen som styrer denne, eller om det faktisk er noe som har vært gjemt inni meg i alle år.
- Jeg er ofte blakk.
- Rydding og vasking er en daglig ting. Jeg har støv på hjernen! Alt bør helt se perfekt ut, være perfekt og lukte godt. Men jeg har da innsett at det ikke er noe i denne verdenen som heter perfeksjonisme. Så da får vi klare oss med det vi får.
- Jeg er livredd for å såre noen, og det føles ut som om jeg skal dø av fysisk smerte når jeg vet at jeg har påført noen smerte i en eller annen form (oftest psykisk - jeg er ikke så voldelig av meg).
- Jeg ble kastet ut i en helt ny verden da jeg ble tvangsinnlagt for første gang i November 2007. Da fikk jeg et virkelig slag i hodet, og det har rotet til alt oppi der. Nå prøver jeg å finne tilbake til den Iris jeg var for mange år siden. Et sånt slag skal visst ta sin tid å heles.

2. Legg ut et bilde som er et av dine beste minner. Fortell om det:
Dette er fra konfirmasjonen min. Dette er et av mine beste minner fordi min mor smiler. På ekte. Det er et sjeldent syn for min del, og jeg kan kun huske tre ganger i mitt liv hvor jeg virkelig at sett dette smilet. Så genuient og nydelig. Lykkelig.
3. Legg også ut et bilde du liker, og fortell hvorfor:
Dette bildet liker jeg fordi det sier noe om at jeg har noen sm bryr seg såpass om meg (blandt andre) til å for alltid bære mitt navn på kroppen.
4. Også et bilde du IKKE liker, og hvorfor du ikke liker det:
Dette bildet liker jeg ikke fordi det var på denne tiden jeg innså at alt håp var ute. Man kan formelig se at øynene mine ikke inneholder et eneste lite snev av håp engang. Dette er nå mange år siden, før jeg ble introdusert til den "nye" verdenen bestående av sykehus, bekymring og psykriatiske avdelinger. Syk var jeg, men ikke like visuelt som den smerten som bygget seg opp innvendig.
5. Så utfordrer du fem til:

-Thea
- Karianne
- Ida
- Karoline
- Siri

En illusjon av glede

2009-09-28T00:47:00.000-07:00

Ekte glede, hva er det? Jo, jeg har følt ekte glede, flere ganger og senest de siste dagene. Ekte glede. Jeg føler ekte glede over å ha så fantastiske venner, ekte glede over å ha en fantstisk familie, og sist men ikke minst; ekte glede over å ha en fantastisk liten hund å dele hverdagen med. I skrivende øyeblikk har lillegutt sneket seg opp i fanget mitt som han ofte gjør. Jeg sitter alltid med en pute på magen (don't ask why; muligens for å beskytte meg selv?). Uansett, han sniker seg alltid inn mellom puten og magen min, og legger seg deretter strekk ut der. Jeg kjenner det vesle hjertet hans slå mot brystet mitt og da kjenner jeg virkelig hvor heldig jeg er.
Men tilværelsen kan likevel gi oss et preg av falskhet. Bitter glede. Egentlig så er alle gode ting foruten overnevnte en illusjon av glede. Jeg kjenner ikke den følelsen av eufori som jeg får av disse tingene. Det er bare tomt innvendig selvom jeg i øyeblikket kan kjenne glede strømme gjennom årene mine, men så blir jeg bare kald og alt av følelser forsvinner. Kan ikke være trist, ikke sint, ikke glad og ikke lykkelig. Jeg vet at dette er anoreksiens verk, hvordan og hvorfor kan jeg ikke helt sette fingeren på, men jeg vet at det er et faktum.
Jeg kan ikke være meg selv før jeg har kommet meg ut av dette levende helvetet. Akkurat nå føles det som om jeg eksekverer min egen dødsdom. DOG det blir ingen dødsdom! Ikke på meg! Ikke av dette! Men veien til frihet er tydeligvis fylt med lignende faktorer.
Håp. Jeg har håp og tviholder på det. Jeg mister aldri håpet, og det må ikke dere gjøre heller!
Tilslutt vil jeg avslutte med en liten tekst. Så mye sannhet, ømhet og håp i denne sangen. "Du kan ødelegge meg og gi meg arr, men jeg vil alltid komme tilbake! Du vil aldri kunne knekke meg!"
Mr. Muscle forcing bursting
Stingy thingy into little me, me, me
But just "ripple" said the cripple
As my jaw dropped to the ground
Smile smile

It's true I always wanted love to be
Hurtful
And it's true I always wanted love to be
Filled with pain
And bruises

Yes, so Cripple-Pig was happy
Screamed " I just compeletely love you!
And there's no rhyme or reason
I'm changing like the seasons
Watch! I'll even cut off my finger
It will grow back like a Starfish!
It will grow back like a Starfish!
It will grow back like a Starfish!"

Mr. Muscle, gazing boredly
And he checking time did punch me
And I sighed and bleeded like a windfall
Happy bleedy, happy bruisy

I am very happy
So please hit me
I am very happy
So please hurt me

I am very happy
So please hit me
I am very very happy
So come on hurt me

I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish

I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
I'll grow back like a Starfish
Like a Starfish...

Tomme ord og englevinger - But I won't back down!

2009-09-17T00:30:00.000-07:00
Jeg sitter nå her, med så ubeskrivelig mange ord å dele, ord som har lagt seg som knuter i hjertet mitt, setninger som må formuleres og en mening som må ut. Men ordene er tomme, jeg er iallefall ganske tom. Klarer liksom ikke å vri tanker og følelser om til å bli noe konstruktivt lesestoff. Men like fullt føler jeg at jeg må få skrevet noe nå, sånn at kanskje en bør kan bli løftet av mine såre, verkende skulde. For ja, enda har jeg muskelsmerter som gjør så ufattelig vondt. i nakken, i ryggen, i armene, lårene og leggende. Bitende, krampeaktige smerter som ikke ser ut til å gi seg med det første.
Well I won't back down, no I won't back down
You can stand me up at the gates of hell
But I won't back down
Jeg kan ikke gi opp. Jeg kan virkelig ikke gi opp nå, men noe må jeg gjøre. Jeg kan ikke bare fortsette å eksistere, jeg vil leve!
Jeg har så lyst å ivareta ungdomstiden min, leve den til det fulle med alle dens gleder og hverdagslige skuffelser. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte og gråte over gutter, jeg skulle ønske at det å få en kvise var verdens undergang - jeg vil ha de tingene i livet mitt, men akkurat nå kan jeg ikke konsentere meg om annet enn å overleve, holde hodet over vann.
Av og til svelger jeg små skvulper med gjørmete grums, andre ganger dukker jeg helt under. De gangene det skjer er jeg glad jeg har folk rundt meg som kan dra meg opp, for jeg ligger i vannet og svømmer og svømmer. Dag og natt. Jeg har ingen redningsvest å stole på. Kun meg selv, og de rundt meg. Det er slitsomt å svømme sånn kontinuerlig for noen ganger er vannet så kaldt, dypt og mørkt. Jeg vet ikke hvilke farer som lurer og truer under meg. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det selvom jeg vet at det finnes noe der.
Må bare konsentrere meg om å svømme. En dag må jeg jo få lov til å komme opp fra vannet? Jeg ser stadig inn på land hvor barn og unge hopper i vannet. De har både badering og flytevest, også holde deg seg for nesen og jumper uti. De ler og koser seg, fordi de vet de kan komme opp på land igjen. Hver gang jeg prøver, vokser berget seg stort og skummelt, og kaster meg tilbake og under vann. Enn så lenge holder jeg meg borte fra kanten. Jeg må være smart og planlegge en strategi som gjør at jeg ikke blir kastet tilbake sånn, må finne ut hvordan jeg kan komme meg på land.
Gonna stand my ground, won't be turned around
And I'll keep this world from draggin' me down
Gonna stand my ground and I won't back down
Jeg er så glad i vennene mine, jeg er så ufattelig glad i dem. I familien min også. Derfor føler jeg at jeg feiler hele tiden. Dette går ikke raskt nok - ikke for noen av oss og ikke for meg heller. Jeg var jo i utgangspunktet livredd for at ting skulle gå for fort frem, men nå har det gått flere år, og jeg orker ikke mer. Misforstå meg rett; jeg gir ikke opp livet, men jeg orker ikke mer likevel. Ikke av dette. Mine kalde lemmer er slitne av å svømme rundt i ukjent farvann (som nå har blitt ganske kjent).
Hey baby, there ain't no easy way out
Hey I will stand my ground and I won't back down
Jeg har så mange visjoner og ønsker, håp og tro om en bedre fremtid. Jeg vet at alt jeg ønsker er innen rekkevidde, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal trå for å unngå å knuse noe. Jeg står presset i et hjørne og jeg er redd for å puste.
Well I know what's right, I got just one life
In a world that keeps on pushin' me around
But I stand my ground and I won't back down
Hva gjør jeg? Hvordan overlever jeg? Jeg tar èn dag om gangen. Helst èn time om gangen. Kan ikke konsentrere meg om mer enn det. Den lille energien jeg har kommer og går som den vil, og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.
Hey baby, there ain't no easy way out
Hey I will stand my ground and I won't back down
No I won't back down.
Beklager at jeg ikke kan oppfylle ønskene til dere rundt meg. Det smerter i hjertet mitt, for det er ingenting jeg heller ville gjort enn å gitt dere alt i verden. Dere fortjener det. Jeg kan bare ikke fokusere på så mange ting på en gang. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dere, det betyr ikke at jeg gir blaffen eller at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg. Det gjør jeg virkelig!
Avslutter med noen bilder. Jeg tok disse av den ene grunnen alene at jeg aldri skal se sånn ut igjen! Dette er begynnelsen på noe nytt, og et kapittel i livet mitt jeg nå legger bak meg. Dette er siste gang jeg skal se på dette.
Hva jeg veier vet jeg ikke. Jeg veier meg ei, og hater alt som heter tall og kilo. Jeg hater iallefall å skulle se mine egne målinger. Vekta er ond, og bør ikke brukes av noen egentlig. For å finne ut om kroppen er sunn kan man heller bruke øynene! Det er de som evaluerer best, og hva en dum vekt måtte ha å si er det ingen som bør bry seg om. Det er bare et tall, men et tall som kan gjøre så ekstremt mye unødvendig vondt.

Jeg har foressten bedt om frivillig innleggelse, men får ingen svar. Det er flere måneder siden nå. Etter at jeg ble 18 år, virker det som om folk i det offentlige ikke bryr seg særlig lenger. Jeg føler at jeg er en "sak" som har blitt gitt opp.

Velkommen tilbake

2009-09-07T16:07:00.000-07:00

Etter et noenlunde langt opphold fra å skrive i bloggen har jeg bestemt at det nå er på tide å sette mine ord på trykk igjen. Jeg stengte hovedsakelig bloggen på grunn av en slags vemmelig angst som snek seg om meg som en kald, klam hånd om halsen min - Ikke ulik min beskrivelse på spiseforstyrrelsen. Det å ha døden henge over seg til enhver tid - kald og dyster. Lokkende og lurende, syngende på de vakreste, mest horrible toner. Skummelt!
Nå nærmer klokken seg halv to på natten og jeg sitter her, redd for å sove. Redd for hva det å lukke øynene kan bety. Redd for å ikke våkne opp igjen. Jeg skal på skolen i morgen og kjenner jeg trenger all søvn jeg kan få, men noen ganger får man bare ikke den søvnen man trenger. Jeg får derimot veldig lite søvn for tiden, men det er jo en del av problemet i sin helhet det også, og den som tenkes kan vil forstå det.
Jeg tar å avslutter her, for så å se om jeg kan skrive noen mer innholdsfulle fraser i løpet av morgendagen. Takk for at dere leser, og beklager at jeg har holdt bloggen stengt så lenge. Takker for alle som har sendt forespørsler om å få lese.
Jeg vil også ønske venner, bekjente, ukjente og familie hjertelig velkommen til å lese fremover. Nå som jeg vet dere leser og prøver å forstå er det litt lettere for meg å takle. Åpenhet og ærlighet er to gode ting.