Et lite livstegn fra en sliten jente..

Har nå lenge tenkt å skrive her, men har liksom aldri funnet en passende tid, passende ord og dessuten har jeg vært veldig i tvil om bloggens vinkling dersom jeg skriver for mye om det som har skjedd.

.. For mye har skjedd. Mye som mange utenforstående sikkert ser på med forskjellig syn. Uansett, enn så lenge så lar jeg være å skrive så mye om det, mest fordi jeg er sliten og trøtt, ergo derfor ikke klarer å skrive spesielt mye i denne omgang. Ville bare si hei til alle dere som sender inn søte kommentarer og oppmuntrende ord til tross for at jeg ikke har skrevet på kjempelenge. Tusen takk! <3

Først og fremst vil jeg skrive litt om ettervirkninger av en spiseforstyrrelse. De er helt forferdelige, og tro meg; de kommer! På et eller annet tidspunkt. Spiseforstyrrelsen har aldri hindret meg så mye som nå, og jeg veier langt over laveste vekt. Angående vekt, jeg veier meg ikke så jeg vet ikke et eksakt tall, men noen og 40 regner jeg med. Havnet inn på sykehuset i juni/juni og da hadde jeg komplikasjoner. Dehydrert blandt annet. Jeg blir kjempefort dehydrert, tørr og sensitiv hud, blackouts & besvimelser, dårlig blodsirkulasjon, sår bruker eeeevigheter på å gro, masse muskelsmerter, magesmerter selv ved lavt inntak av næring, dårlig hår og negler.. Skal jeg ramse opp mer? Okei.. Sliten, trøtt, forvirra, vondt i hodet, smerter i bryst, lammelser, ekstremt dårlig søvn. Mer? Ok, ikke ha tilstrekkelig energi til venner, familie, dyr etc.. Det er helt forferdelig! Jeg er så sliten hele tiden, og bruker jeg energi på (hva som helst egentlig) så blir jeg kjempesliten og trenge mye hvile for å få litt krefter igjen.

Nei, jeg vet ikke jeg. Det er så slitsomt. Omtrent hver dag er et slit, og jeg lovpriser de dagene der jeg faktisk føler meg normal. Som en normal 19 år gammel jente, som et menneske. Får jeg en "normal" hverdag, er jeg lykkelig som bare det!

Jeg har faktisk de dagene, og normal for meg er å ikke tenke på maten, ikke ha smerter, ikke ha så mange bekymringer. Dele dagen med gode venner :) Det er faktisk noen jeg klarer å spise sammen med, uten å tenke nevneverdig på det. Det er så herlig! Men i de fleste tilfeller får jeg enten mye tankekjør, eller mindre, men ofte ligger ambivalensen baki der. Dog i mitt tilfelle nå er det vel ikke så mye ambivalens lengre, mest håp om en bedre fremtid, men som sagt, ettervirkninger/bivirkningene holder meg tilbake i det helvete jeg så sårt vil ut av.

Har begynt i behandling hos Enhet for Spiseforstyrrelser på SUS, og syns vel i grunnen egentlig ikke noe om det. Får bare masse timer og regninger i posten. Mer enn jeg klarer å holde kontroll på. Opplegget er jeg heller ikke særlig positiv til, i og med at det innebærer mer fokus på kost og kalorier og ikke minst: VEKT! Det siste der er et stort tabu for meg, også det å henge seg mer opp i kostplan og lignende. Jeg trenger å komme meg vekk fra det, og syns ærlig talt det er herlig å kunne ta seg en røyk og en iskald iskaffe med venner uten å tenke på kaloriene i melken. Det kan jeg gjøre i mange tilfeller, men ikke om jeg skal forplikte meg til et sånt opplegg. Men jeg må bare holde ut og prøve, ellers får jeg visstnok ikke noe hjelp fra NAV, og det trenger jeg nå.

Flytter nemlig ut av nåværende leilighet. Har bare ordnet midlertidig boplass for maks for måneder, og etterpå vet jeg ikke hvor jeg ender opp. Forhåpentligvis en trygg og god plass :) Jeg har da noen planer, og krysser fingrene for at de går i oppfyllelse! :)

Tror jeg avslutter her, men titter innom og leser kommentarer, svarer på spørsmål og skriver flere innlegg.

Take care alle sammen!

Over og ut.

Et lite innslag..

Hallo verden! :)

Først av alt vil jeg gjerne beklage for at jeg ikke har skrevet noe på mange uker. Det har skjedd mye i det siste, og jeg har rett og slett ikke hatt energi eller tid til noe annet enn akkurat det jeg har fått gjort.

Jeg har hatt en fin periode matmessig, og lagt på meg ytterligere et par kilo. Jeg ser meg selv i speilet og gremmes av det jeg ser, men på den andre siden så følte jeg meg iallefall ikke bedre av å veie 20 kg mindre.

I det siste har jeg fått en del av de gamle tankene og følelsene tilbake, og det stresser meg. I går klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å jogge, og denne gang var grunnlaget for turen dessverre det samme som før. Altså, jeg løp for å forbrenne kalorier, ikke fordi jeg hadde lyst. Basert på dette og en del andre "småting", ble gårsdagen ganske langtekkelig og ensformig for min del. Jeg klarte ikke å nye de små øyeblikkene.

Apropos små øyeblikk. Jeg lever for dem! Det å kunne ta seg en tur på kafé med gode venner, drikke en kopp te med bestevenninna, piknik på fjellet med hund og venner, koselige byturer og mye i den retningen. Spesielt må jeg få nevne morgenturene med hunden de dagene solen skinner. Jeg har musikk på ørene, kobbelet til en herlig hund i den ene hånden og en kopp kaffe i den andre. Lukten av vår sniffes inn, mens melodien på en Bob Marley sang styrer alt som skjer rundt en.

Jeg har egentlig veldig mye jeg vil si, men jeg tror jeg oppdaterer skikkelig en gang snarlig.

Ellers vil jeg takke alle for fine kommentarer og gode ord. Dere hjelper meg mer enn dere er klar over tror jeg.

Selv om jeg ikke er glad i meg selv på den måten jeg ønsker, vil jeg heller se sånn ut:

Enn sånn:

Som en løvetann som vokser opp av asfalt

Jeg kan like godt si det. For jeg har visst sagt det til alle andre i det siste likevel (brødre, mor, far, venner, venners foreldre etc, etc.. )

Jeg har lagt på meg nesten 10 kg!! Helt sant. Og jeg freaker ikke ut like mye som før ved tanken. Jeg føler meg totalt utilpass i min egen kropp, ja det gjør jeg, og jeg føler at jeg er helt feil sammensatt (store lår, mage og rumpe og INGEN pupper. Men de vokser vel litt med tid og pleie(mat)?

Det føles mye bedre enn da jeg var på mitt tynneste for litt siden. Jeg føler meg mer menneskelig selv om jeg er utrolig sårbar og usikker.

Har vært en del ute i det siste. Snakket med folk og møtt folk jeg normalt aldri ville våget å prate med. Gjort en del ting jeg kanskje ikke burde gjort, men jeg angrer ikke på noe.

10 kg er mye ja. Ekstremt. MEN det måtte til. Jeg var trossalt nede på 25, 26-27 kg. Det er jammen meg sykt! Og jeg er glad jeg fikk det til såpass fort selv om det har vært, og ER jævlig. Beklager ordbruken, men i mangel på et mer passende ord, måtte jeg bare ta det mest beskrivende.

Nå mener jeg ikke å ta motet i fra de som kanskje vil gå samme vei som meg. For jeg føler meg ufattelig mye bedre enn det jeg gjorde for litt siden. Ting er vanskelige, ubeskrivelige, men likevel bedre. Så tygg litt på den.

Gleder meg veldig til å begynne på p piller. Har vært hos lege, men der ble jeg sendt videre til sykehus for omfattende prøver og diverse tester, siden kroppen min er såpass ødelagt innvendig. Man må se om jeg faktisk tåler, og eventuellt hvor kraftige hormoner som må til.

Det er faktisk et faktum at hormonbehandling kan hjelpe spiseforstyrrede. Eneste jeg gruer meg til er å få mensen igjen, for det har jeg ikke hatt på flere år. Eller.. 3 år. Men jeg hadde jo ikke hatt den lenge da heller (1 år?) så alt er liksom veldig uvant. Men det blir jo greit å få tilbake litt av det å være jente. Ja, det blir vel bra :) Blir ikke så mye sjokk, for da er det JEG som bestemmer at NÅ er det greit, og ikke kroppen min som bestemmer at nå er jeg "stor" nok liksom.

Sist helg har vært litt rar. Hadde ekstreme latterkick hele fredagkveld og utover lørdagen, helt til natt til søndag. Jeg har aldri ledd så mye på en gang, og jeg fikk gangsperr i magen på grunn av all latteren. Da vet man at man har ledd mye ja.

Søndagen fikk jeg en litt apatisk periode på grunn av null søvn natt til søndag, og en laaaang gåtur klokken 06.00 om morgenen. Fra Tjensvoll til Tasta, stokkavannet rundt. Sov ingenting og da skjønner jeg at humøret ikke var helt på topp. Til tross hadde jeg et lite latterkick også senere den dagen.

Har lastet ned mange sanger til ipoden min nå, og jeg bare eeeelsker dem. Elsker musikk! Musikk har hjulpet meg masse i rett retning, men det kommer veldig an på hvilken musikk man hører på. Deppesanger er nono...

Har heler ikke veid meg siden jeg gikk ned i vekt igjen (da på ca 35 kg, og det var noen uker siden). Orker ikke. For jeg vet jeg går opp. Og bra er det! Jeg kan ikke lenger holde rundt lårene mine. For ikke lenge siden jeg kunne holde rundt og "dra" opp og ned hele låret uten å komme borti. Nå får jeg ikke fingrene rundt. Og ja.. Jeg bruker bare en bh nå :D Har gjort det de siste dagene. Med store puter vel og merke. Haha.. Jeg er helt bestemt på å få pupper! - som jo har blitt en liten big deal for meg. Det å ha en(to) kroppsdel(er) å fokusere på å få fine, hjelper meg å takle presset og smerten av å legge på seg. Jeg har nå fått skikkelig rumpe og skikkelige lår. Rumpa er ikke innover og bare bein som den var (helt seriøst), og jeg kan nå kjenne at det er mang en håndfull fett der. Jeg ser fremgang og det er det som teller.

Jeg er ganske redd for tilbakeslag, og forbereder meg på det, men prøver å utnytte det fine i livet mitt akkurat nå. Jeg lever livet litt "on the edge", men det fungerer. Jeg har jo levd på en litt annen kant i flere år nå, så kanskje jeg rett og slett trenger den spenningen siden jeg ikke lenger er i en dødelig fase. Takk gud for det.



Beklager for at dette ble usammenhengende og litt rart. Har klippet og kopiert fra diverse ting jeg har skrevet før.

Legger opp noen bilder.

Livredder:


Min kjære:

Prøver å spise mat...

Ekte glede:

 

Vil jeg leve eller dø? 

Vil DU leve?

Til syvende og sist er det kun du som har verktøyet og styrken til å snu tilværelsen. Kun du som kan velge det gode i livet. Du som lever ditt liv. Ingen andre. Mye hjelp kan man få fra mange og fjerne, og nettopp en sånn hjelp håper jeg at jeg kan tilby noen. Da er som nevnt all smerten jeg har vært, og går igjennom, verdt det!

Oppdatering fra ei jente med håp (men likevel med mye smerter og vond)

Først av alt må jeg takke så enormt for alle de fine kommentarene dere har kommet med i det siste. Det har gledet meg å lese deres vakre ord, og det å høre at jeg gir samtlige håp og tro på en bedre tilværelse, gjør alt jeg har vært igjennom verdt det. For hadde jeg ikke erfart dette, kunne jeg aldri hjulpet på samme måte, og da ville jeg nok heller ikke vært bevisst på hvor mange som faktisk sliter så mest sannsynlig hadde jeg ikke hjulpet på noen måte. Så tatt i betraktning skal jeg være glad for at jeg har vokst på det jeg går igjennom, og være takknemlig for at jeg fortsatt er i live.

Jeg må beklage for jeg ikke har skrevet her på en lang stund. Jeg har tenkt på det flere ganger at "nå" skal jeg skrive, men det har liksom aldri blitt. Føler ikke jeg har hatt nevneverdig gode ting å komme med, og av erfaring har jeg lært at negativitet bør man få ut på en annen måte enn å syte og spre eder og galle til mennesker som trenge håp og glede. Så da har jeg spart dere for det :) Som dere kanskje skjønner så er jeg litt inne i den sirkelen der jeg helst vil se positivt på både verden og det den har å tilby. Et problem er til for å løses, og uten problemer ville hverdagen vært kjedelig.

"Verden er så stor, det er så mye å oppleve. Ting kan være så fantastiske. Jeg er så gira på livet, og jeg vil at dere ska oppleve alt det gode! Det triste og vanskelige må gjemmes bort, det må fokuseres på alt det kule!"

Men litt over til realiteten på et annet plan.

I dag har jeg opplevd noe av det hittil verste i forhold til smerter og fysisk tilbakeslag. Våknet flere ganger i natt på grunn av ryggsmerter, trodde jeg bare lå skjevt, men smertene var der også etter at jeg sto opp. Ikke veldig vonde, men ubehagelig. I bryst og nede i ryggen på venstre side. Det laget også en litt merkelig lyd ved dype ånderett. Gikk ut en tur og smertene ble verre, gikk da inn i en butikk for å varme meg og kjøpe ølgjær før jeg tok fatt på hjemveien. DA ble det virkelig ille og jeg trodde seriøst jeg hadde hjerteinfarkt! Jeg offet og stønnet og bar meg helt åpenlyst og kunne ikke annet enn å ta meg for hjertet og håpe jeg kom meg hjem. Innendørs roet smertene seg, og tidligere på kvelden var det bare en svak ubehagelig smerte i brystet.

Er litt redd i skrivende stund. La meg for å sove for en times tid siden, men det var så ubehagelig at jeg bare måtte stå opp og prøve å finne informasjon om hva som skjer med meg nå. Har fortsatt smerter i bryst/hjerte og skuldre/nakke, og når jeg ligger hører jeg en tydelig bilyd fra hjertet(?). Det er fryktelig ekkelt og hører ut som en blanding av luft og vann kanskje.

Leste litt nå, og lurer på om det kan være Hjerteposebetennelse??

Uansett, lite jeg kan gjøre nå uansett, det er jo midt på svarteste natten (sliter med insomnia for tiden). Så jeg pøser ut med litt kjekk lesing jeg.

I går fikk jeg det for meg at jeg har fått litt antydning til pupper (ikke pupper da, men jeg har jo vært HELT flat lenge nå) så i dag har jeg søkt litt rundt og funnet ut at man kan få større bryster ved bruk av p-piller. Er det noen som har erfaring med dette? Lurer på om jeg skal få resept? Går vel litt opp i vekt med det også kan jeg tenke meg.

Nå i kveld har jeg faktisk funnet ut at magen min begynner å få igjen normal "konsistens" også - Ikke noe så mange tenker på tror jeg, men jeg har vært så ufattelig dehydrert at jeg var helt ru, hvit og tørr på magen, og det flasset! Nå er den myk å ta på! Og litt rund :P

Dagens gladmelding:

I morgen får jeg en katt *hjerte*

Skal poste et bilde. Det er ikke pent. Av meg for litt siden etter en real tur på byen, hvor jeg fikk utallige kommentarer om at lårene mine var tynnere enn andres armer. Jeg visste jeg ikke var helt normal størrelse, men kunne det være så galt da? JA! JA, virkelig! Her er et screenshot fra en film, og dere kan jo dømme selv.

Jeg syns iallefall at det var ekkelt å se på, og vil heller ha litt former og kunne nye livet fremfor å være skral og syk, uten noen mulighet for langsidig lykke..

You judge.

Carpe diem! Og nyt for all del førjulstiden! :) Det er ikke mange dagene igjen nå :)

Iris er en smule sint på behandler og helsenorge...

Subject: SV: Alternativ hjelp?
Date: Fri, 30 Oct 2009 08:43:39 +0100
From: -----------------------
To: ______@hotmail.com

Hei Iris. Beklager at dette tar tid.

 

Når det gjelder rehab penger trodde jeg du allerede hadde fått papirer som du skulle ta med ned til NAV. Hvis du trenger nye bør vi kanskje ha et møte for å gjøre en ny vurdering og slik at jeg kan skrive en vurdering som dekker dine behov. (Jeg har aldri fått noe papirer -_-)

 

Jeg har bedt avdeling for spiseforstyrrelse om en konsultasjon, slik at du skal få riktig hjelp. 

 

Jeg mener nok at du bør ta en innelggelse nå, da jeg får inntrykk av at du har det vanskelig og ikke får til spisingen selv. Dette kan nok medføre at du blir lagt inn over en tid, slik at du kommer opp i nok vekt og har en fungering somk ivaretar din helse. Jeg vet at dette ikke er det du ønsker å høre, men mailene dine kommer om natten, tenker jeg det kommer av at du er sulten og ikke greier å sove. 

 

Mvh.  -----------

---

Hei -------.

Jeg er ikke interissert i en innleggelse over tid! Jeg har mitt liv som jeg prøver å stable på beina, pluss en familie, en leilighet, venner og en hund å ivareta. Jeg har vært hos NAV angående rehabilitering, og de trenger informasjon fra deg. Kan du bare sende papirene til dem? Dette er viktig å få gjort snarlig.

Jeg har selv tatt tak i ting siden du ikke har vært tilgjengelig. Har snakket med både fastlege og pasientombud og har fått til ting selv. Eneste jeg trenger hjelp til nå er rehabilitering.

En innleggelse på et sånt sted kan ikke gi meg annet enn midlertidig livreddning. En pause fra livet. En mulighet til å innse at jeg har et problem. Jeg blir satt i en sykelig situasjon der fokuset på sykdommen og unaturlig spising blir verre enn noen annen plass. Det er ikke det jeg trenger. Jeg vet nemlig at jeg er syk, jeg vil ikke ha fokus på kalorier, tidsbestemte måltider, stive blikk og en psyk tilværelse. Jeg jobber meg jo UT av dette! Jeg kunne trengt hjelp til å legge på meg ja, men ikke via å bli plassert i en boks og bli påklistret masse lapper som sier hvem jeg er og hva jeg bør gjøre. Jeg vet meget godt selv hvem jeg er. Jeg beklager, men en innleggelse er desverre ikke noe godt alternativ.

Hvis det er noe jeg kan gå med på, så er det dagopphold, men da KUN om jeg kan ha med hunden. Regner med at det blir vanskelig, med mindre det kan ordnes slik at noen går tur med ham når jeg eventuelt har et måltid etc. Men vanskelig blir det vel uansett. Det er ikke aktuelt å la ham bli hjemme alene så lenge.

Ja, jeg har vanskelig for å sove, men det har absolutt INGENTING med at jeg ligger våken av sult! Hørt om tankekaos kanskje? Er ikke bare jeg som har det...

Hvis du ikke er interissert i å hjelpe meg lenger, så foreslår jeg at du heller tar kontakt med meg og sier i fra, fremfor å gå bak ryggen min å ta kontakt med andre instanser som jeg regelrett vet at jeg ikke har nytte av på dette stadiet. Da velger jeg å heller trekke meg ut fra hele opplegget, og fortsetter med fastlegen som iallefall faktisk hører på meg og tar tak i ting.

Syns det er nedverdigende å rett og slett skammelig å måtte ringe inn til avdelingen for å få deg til å besvare en mail, etter at det har gått nesten 3 uker. Jeg forventer ikke at du sitter på dataen til alle døgnets tider, men når du vet at du venter post, så skjekker du mailen! Du går totalt i mot deg selv ved det du sier og gjør her. Hevder at du er bekymret og ikke kan gi nok hjelp, men å besvare en viktig mail, det er for mye forlangt? Ærlig talt!

Beklager at jeg virker kvass nå, men jeg er rett og slett bare lei av at alle i helsenorge (da spesielt psykratrien) bruker pasienter som kasteball når det bare oppstår en liten situasjon som ikke passer helt inn under det som gjerne er lett å takle.

Mvh. Iris

Nytt bildeinnlegg - Hva velger DU?! Glede, lykke og sunnhet, eller sykdom, ulykkelighet og evig fortvilelse?

Legger nå ut bilder fra sykehusopphold for å vise skyggesiden av sykdommen. Istedenfor bilder kan kanskje kan være triggende for noen å se.

Håper dette kan åpne øynene til noen. Det er ikke noe gøy å gråte seg i søvn hver natt - hvis man i det heletatt får sove. Det er ikke noe gøy å få kjenne helsenorges tvang på kroppen hver dag, gjentatte ganger. Det er ikke noe gøy å miste all kontroll, og nærmest bli fratatt livets rett. Det er ikke noe gøy å bare "være" uten å leve. Det er ikke noe gøy å være syk.

Hvilken vei velger du å gå?

Velger du sykdom og fordervelse?

Eller vill du valgt lykken?