Et lite livstegn fra en sliten jente..

Har nå lenge tenkt å skrive her, men har liksom aldri funnet en passende tid, passende ord og dessuten har jeg vært veldig i tvil om bloggens vinkling dersom jeg skriver for mye om det som har skjedd.

.. For mye har skjedd. Mye som mange utenforstående sikkert ser på med forskjellig syn. Uansett, enn så lenge så lar jeg være å skrive så mye om det, mest fordi jeg er sliten og trøtt, ergo derfor ikke klarer å skrive spesielt mye i denne omgang. Ville bare si hei til alle dere som sender inn søte kommentarer og oppmuntrende ord til tross for at jeg ikke har skrevet på kjempelenge. Tusen takk! <3

Først og fremst vil jeg skrive litt om ettervirkninger av en spiseforstyrrelse. De er helt forferdelige, og tro meg; de kommer! På et eller annet tidspunkt. Spiseforstyrrelsen har aldri hindret meg så mye som nå, og jeg veier langt over laveste vekt. Angående vekt, jeg veier meg ikke så jeg vet ikke et eksakt tall, men noen og 40 regner jeg med. Havnet inn på sykehuset i juni/juni og da hadde jeg komplikasjoner. Dehydrert blandt annet. Jeg blir kjempefort dehydrert, tørr og sensitiv hud, blackouts & besvimelser, dårlig blodsirkulasjon, sår bruker eeeevigheter på å gro, masse muskelsmerter, magesmerter selv ved lavt inntak av næring, dårlig hår og negler.. Skal jeg ramse opp mer? Okei.. Sliten, trøtt, forvirra, vondt i hodet, smerter i bryst, lammelser, ekstremt dårlig søvn. Mer? Ok, ikke ha tilstrekkelig energi til venner, familie, dyr etc.. Det er helt forferdelig! Jeg er så sliten hele tiden, og bruker jeg energi på (hva som helst egentlig) så blir jeg kjempesliten og trenge mye hvile for å få litt krefter igjen.

Nei, jeg vet ikke jeg. Det er så slitsomt. Omtrent hver dag er et slit, og jeg lovpriser de dagene der jeg faktisk føler meg normal. Som en normal 19 år gammel jente, som et menneske. Får jeg en "normal" hverdag, er jeg lykkelig som bare det!

Jeg har faktisk de dagene, og normal for meg er å ikke tenke på maten, ikke ha smerter, ikke ha så mange bekymringer. Dele dagen med gode venner :) Det er faktisk noen jeg klarer å spise sammen med, uten å tenke nevneverdig på det. Det er så herlig! Men i de fleste tilfeller får jeg enten mye tankekjør, eller mindre, men ofte ligger ambivalensen baki der. Dog i mitt tilfelle nå er det vel ikke så mye ambivalens lengre, mest håp om en bedre fremtid, men som sagt, ettervirkninger/bivirkningene holder meg tilbake i det helvete jeg så sårt vil ut av.

Har begynt i behandling hos Enhet for Spiseforstyrrelser på SUS, og syns vel i grunnen egentlig ikke noe om det. Får bare masse timer og regninger i posten. Mer enn jeg klarer å holde kontroll på. Opplegget er jeg heller ikke særlig positiv til, i og med at det innebærer mer fokus på kost og kalorier og ikke minst: VEKT! Det siste der er et stort tabu for meg, også det å henge seg mer opp i kostplan og lignende. Jeg trenger å komme meg vekk fra det, og syns ærlig talt det er herlig å kunne ta seg en røyk og en iskald iskaffe med venner uten å tenke på kaloriene i melken. Det kan jeg gjøre i mange tilfeller, men ikke om jeg skal forplikte meg til et sånt opplegg. Men jeg må bare holde ut og prøve, ellers får jeg visstnok ikke noe hjelp fra NAV, og det trenger jeg nå.

Flytter nemlig ut av nåværende leilighet. Har bare ordnet midlertidig boplass for maks for måneder, og etterpå vet jeg ikke hvor jeg ender opp. Forhåpentligvis en trygg og god plass :) Jeg har da noen planer, og krysser fingrene for at de går i oppfyllelse! :)

Tror jeg avslutter her, men titter innom og leser kommentarer, svarer på spørsmål og skriver flere innlegg.

Take care alle sammen!

Over og ut.