Tomme ord og englevinger - But I won't back down!

Jeg sitter nå her, med så ubeskrivelig mange ord å dele, ord som har lagt seg som knuter i hjertet mitt, setninger som må formuleres og en mening som må ut. Men ordene er tomme, jeg er iallefall ganske tom. Klarer liksom ikke å vri tanker og følelser om til å bli noe konstruktivt lesestoff. Men like fullt føler jeg at jeg må få skrevet noe nå, sånn at kanskje en bør kan bli løftet av mine såre, verkende skulde. For ja, enda har jeg muskelsmerter som gjør så ufattelig vondt. i nakken, i ryggen, i armene, lårene og leggende. Bitende, krampeaktige smerter som ikke ser ut til å gi seg med det første.

Well I won't back down, no I won't back down
You can stand me up at the gates of hell
But I won't back down

Jeg kan ikke gi opp. Jeg kan virkelig ikke gi opp nå, men noe må jeg gjøre. Jeg kan ikke bare fortsette å eksistere, jeg vil leve!

Jeg har så lyst å ivareta ungdomstiden min, leve den til det fulle med alle dens gleder og hverdagslige skuffelser. Jeg skulle ønske jeg kunne sitte og gråte over gutter, jeg skulle ønske at det å få en kvise var verdens undergang - jeg vil ha de tingene i livet mitt, men akkurat nå kan jeg ikke konsentere meg om annet enn å overleve, holde hodet over vann.

Av og til svelger jeg små skvulper med gjørmete grums, andre ganger dukker jeg helt under. De gangene det skjer er jeg glad jeg har folk rundt meg som kan dra meg opp, for jeg ligger i vannet og svømmer og svømmer. Dag og natt. Jeg har ingen redningsvest å stole på. Kun meg selv, og de rundt meg. Det er slitsomt å svømme sånn kontinuerlig for noen ganger er vannet så kaldt, dypt og mørkt. Jeg vet ikke hvilke farer som lurer og truer under meg. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det selvom jeg vet at det finnes noe der.

Må bare konsentrere meg om å svømme. En dag må jeg jo få lov til å komme opp fra vannet? Jeg ser stadig inn på land hvor barn og unge hopper i vannet. De har både badering og flytevest, også holde deg seg for nesen og jumper uti. De ler og koser seg, fordi de vet de kan komme opp på land igjen. Hver gang jeg prøver, vokser berget seg stort og skummelt, og kaster meg tilbake og under vann. Enn så lenge holder jeg meg borte fra kanten. Jeg må være smart og planlegge en strategi som gjør at jeg ikke blir kastet tilbake sånn, må finne ut hvordan jeg kan komme meg på land.

Gonna stand my ground, won't be turned around
And I'll keep this world from draggin' me down
Gonna stand my ground and I won't back down

Jeg er så glad i vennene mine, jeg er så ufattelig glad i dem. I familien min også. Derfor føler jeg at jeg feiler hele tiden. Dette går ikke raskt nok - ikke for noen av oss og ikke for meg heller. Jeg var jo i utgangspunktet livredd for at ting skulle gå for fort frem, men nå har det gått flere år, og jeg orker ikke mer. Misforstå meg rett; jeg gir ikke opp livet, men jeg orker ikke mer likevel. Ikke av dette. Mine kalde lemmer er slitne av å svømme rundt i ukjent farvann (som nå har blitt ganske kjent).

Hey baby, there ain't no easy way out
Hey I will stand my ground and I won't back down

Jeg har så mange visjoner og ønsker, håp og tro om en bedre fremtid. Jeg vet at alt jeg ønsker er innen rekkevidde, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal trå for å unngå å knuse noe. Jeg står presset i et hjørne og jeg er redd for å puste.

Well I know what's right, I got just one life
In a world that keeps on pushin' me around
But I stand my ground and I won't back down

Hva gjør jeg? Hvordan overlever jeg? Jeg tar èn dag om gangen. Helst èn time om gangen. Kan ikke konsentrere meg om mer enn det. Den lille energien jeg har kommer og går som den vil, og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.

Hey baby, there ain't no easy way out
Hey I will stand my ground and I won't back down
No I won't back down.

Beklager at jeg ikke kan oppfylle ønskene til dere rundt meg. Det smerter i hjertet mitt, for det er ingenting jeg heller ville gjort enn å gitt dere alt i verden. Dere fortjener det. Jeg kan bare ikke fokusere på så mange ting på en gang. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dere, det betyr ikke at jeg gir blaffen eller at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg. Det gjør jeg virkelig!

Avslutter med noen bilder. Jeg tok disse av den ene grunnen alene at jeg aldri skal se sånn ut igjen! Dette er begynnelsen på noe nytt, og et kapittel i livet mitt jeg nå legger bak meg. Dette er siste gang jeg skal se på dette.

Hva jeg veier vet jeg ikke. Jeg veier meg ei, og hater alt som heter tall og kilo. Jeg hater iallefall å skulle se mine egne målinger. Vekta er ond, og bør ikke brukes av noen egentlig. For å finne ut om kroppen er sunn kan man heller bruke øynene! Det er de som evaluerer best, og hva en dum vekt måtte ha å si er det ingen som bør bry seg om. Det er bare et tall, men et tall som kan gjøre så ekstremt mye unødvendig vondt.

Jeg har foressten bedt om frivillig innleggelse, men får ingen svar. Det er flere måneder siden nå. Etter at jeg ble 18 år, virker det som om folk i det offentlige ikke bryr seg særlig lenger. Jeg føler at jeg er en "sak" som har blitt gitt opp.