Som en løvetann som vokser opp av asfalt

Jeg kan like godt si det. For jeg har visst sagt det til alle andre i det siste likevel (brødre, mor, far, venner, venners foreldre etc, etc.. )

Jeg har lagt på meg nesten 10 kg!! Helt sant. Og jeg freaker ikke ut like mye som før ved tanken. Jeg føler meg totalt utilpass i min egen kropp, ja det gjør jeg, og jeg føler at jeg er helt feil sammensatt (store lår, mage og rumpe og INGEN pupper. Men de vokser vel litt med tid og pleie(mat)?

Det føles mye bedre enn da jeg var på mitt tynneste for litt siden. Jeg føler meg mer menneskelig selv om jeg er utrolig sårbar og usikker.

Har vært en del ute i det siste. Snakket med folk og møtt folk jeg normalt aldri ville våget å prate med. Gjort en del ting jeg kanskje ikke burde gjort, men jeg angrer ikke på noe.

10 kg er mye ja. Ekstremt. MEN det måtte til. Jeg var trossalt nede på 25, 26-27 kg. Det er jammen meg sykt! Og jeg er glad jeg fikk det til såpass fort selv om det har vært, og ER jævlig. Beklager ordbruken, men i mangel på et mer passende ord, måtte jeg bare ta det mest beskrivende.

Nå mener jeg ikke å ta motet i fra de som kanskje vil gå samme vei som meg. For jeg føler meg ufattelig mye bedre enn det jeg gjorde for litt siden. Ting er vanskelige, ubeskrivelige, men likevel bedre. Så tygg litt på den.

Gleder meg veldig til å begynne på p piller. Har vært hos lege, men der ble jeg sendt videre til sykehus for omfattende prøver og diverse tester, siden kroppen min er såpass ødelagt innvendig. Man må se om jeg faktisk tåler, og eventuellt hvor kraftige hormoner som må til.

Det er faktisk et faktum at hormonbehandling kan hjelpe spiseforstyrrede. Eneste jeg gruer meg til er å få mensen igjen, for det har jeg ikke hatt på flere år. Eller.. 3 år. Men jeg hadde jo ikke hatt den lenge da heller (1 år?) så alt er liksom veldig uvant. Men det blir jo greit å få tilbake litt av det å være jente. Ja, det blir vel bra :) Blir ikke så mye sjokk, for da er det JEG som bestemmer at NÅ er det greit, og ikke kroppen min som bestemmer at nå er jeg "stor" nok liksom.

Sist helg har vært litt rar. Hadde ekstreme latterkick hele fredagkveld og utover lørdagen, helt til natt til søndag. Jeg har aldri ledd så mye på en gang, og jeg fikk gangsperr i magen på grunn av all latteren. Da vet man at man har ledd mye ja.

Søndagen fikk jeg en litt apatisk periode på grunn av null søvn natt til søndag, og en laaaang gåtur klokken 06.00 om morgenen. Fra Tjensvoll til Tasta, stokkavannet rundt. Sov ingenting og da skjønner jeg at humøret ikke var helt på topp. Til tross hadde jeg et lite latterkick også senere den dagen.

Har lastet ned mange sanger til ipoden min nå, og jeg bare eeeelsker dem. Elsker musikk! Musikk har hjulpet meg masse i rett retning, men det kommer veldig an på hvilken musikk man hører på. Deppesanger er nono...

Har heler ikke veid meg siden jeg gikk ned i vekt igjen (da på ca 35 kg, og det var noen uker siden). Orker ikke. For jeg vet jeg går opp. Og bra er det! Jeg kan ikke lenger holde rundt lårene mine. For ikke lenge siden jeg kunne holde rundt og "dra" opp og ned hele låret uten å komme borti. Nå får jeg ikke fingrene rundt. Og ja.. Jeg bruker bare en bh nå :D Har gjort det de siste dagene. Med store puter vel og merke. Haha.. Jeg er helt bestemt på å få pupper! - som jo har blitt en liten big deal for meg. Det å ha en(to) kroppsdel(er) å fokusere på å få fine, hjelper meg å takle presset og smerten av å legge på seg. Jeg har nå fått skikkelig rumpe og skikkelige lår. Rumpa er ikke innover og bare bein som den var (helt seriøst), og jeg kan nå kjenne at det er mang en håndfull fett der. Jeg ser fremgang og det er det som teller.

Jeg er ganske redd for tilbakeslag, og forbereder meg på det, men prøver å utnytte det fine i livet mitt akkurat nå. Jeg lever livet litt "on the edge", men det fungerer. Jeg har jo levd på en litt annen kant i flere år nå, så kanskje jeg rett og slett trenger den spenningen siden jeg ikke lenger er i en dødelig fase. Takk gud for det.



Beklager for at dette ble usammenhengende og litt rart. Har klippet og kopiert fra diverse ting jeg har skrevet før.

Legger opp noen bilder.

Livredder:


Min kjære:

Prøver å spise mat...

Ekte glede:

 

Vil jeg leve eller dø? 

Vil DU leve?

Til syvende og sist er det kun du som har verktøyet og styrken til å snu tilværelsen. Kun du som kan velge det gode i livet. Du som lever ditt liv. Ingen andre. Mye hjelp kan man få fra mange og fjerne, og nettopp en sånn hjelp håper jeg at jeg kan tilby noen. Da er som nevnt all smerten jeg har vært, og går igjennom, verdt det!