NB! Ta forbehold om skrivefeil. Innlegget er skrevet på svarteste natten, og jeg er trøtt og sliten.
__________________________________________________
Jeg sier ikke at døden er nær meg, fysisk sett eller på noen andre måter - men noe er det som får meg til å føle meg sånn jeg gjør. Jeg har mine oppturer med glede og livslyst. Eller foressten, livslysten er der hele tiden den i grunnen, men at det skal være så vanskelig å få hjelp er bare helt tragisk. For NEI, en innleggelse på psykriatisk avdeling med kostliste og frarøvelse av alt privat og sosialliv er IKKE hjelp - det er en nødløsning som aldri vil fungere i lengden.
For å bli frisk må man selvfølgelig ville det selv, men det skal faktisk ganske mye mer til for faktisk å klare å komme seg over til en trygg grense, spesielt når det er så alvorlig og innviklet som det er for mange. De som klarer det med en god dose egenvilje og et puff bak, de er av de sjeldne, desverre. Det er også synd at det helst er disse som blir fremstilt i media. De glorifiserer en sykdom som det ligger så mye mer til bak. De lovpriser den norske psykratri for dens behandling av denne sykdommen. "De fleste blir friske..." Jo, kanskje det er så, de som blir skrevet ned i statistikken. De som er så heldige å få hjelp. Det finnes mangen former hjelp, og hva som passer for hver enkelt er jo opp til den og den personen. Vi er individer alle sammen, med pulserende årer og et bankende hjerte - vi er alle mennesker, men så veldig ulike alle sammen. Vi trenger derfor en egen behandlingsplan.
Hvorfor skal det være så vanskelig og hvorfor skal det ta så gruelig lang tid å få vite om en kan få litt ekstra hjelp i en uke eller to, hvis man selv mener dette kan være til seriøs hjelp? Hvorfor? Det bør ikke være et problem i det heletatt, og diverse behandlere rundt om kring bør takke gud for de som faktisk tar initiativ til bedring selv. Det er ikke bare enkelt det heller.
I dag har jeg hatt en tung dag. Jeg føler meg mislykket i alle mulige retninger og sammenhengninger. For det første så strekker jeg ikke til for noen. Alt jeg gjør blir halvhjertet selvom jeg prøver så godt jeg kan å gi hele hjertet mitt, til alle. Det er så mange som trenger meg, men jeg strekker ikke til.
Jeg vet at noe må gjøres, noe må gjøres snart! Helst i går. Jeg vil være tilnærmet normalt oppegående til min kjære bror kommer hjem til jul, jeg vil være oppegående for vennene mine, sånn at jeg kan være i stand til å ta vare på dem og putte dem under min vinge når de har det som værst. Nå har jeg bare en halvplukket vinge med et par skarve fjær på, ergo absolutt ikke i stand til å beskytte noen.
Jeg tar kontakt gang på gang med behandler. Får jeg svar? Nei... Når det endelig kommer en respons blir det bare besvart med nye spørsmål, og enda flere dager og uker tar det før enda et nytt forvirrende spørsmål dukker opp. Hvorfor ikke bare svare konkret på det jeg lurer på, på det jeg spør om? Alt er tydeligvis for mye forlangt i henhold til helsenorge. Iallefall Helse Vest.
Jeg syns det er helt forferdelig å se at folk rundt mister troen på meg. "Iris vil ikke, Iris prøver ikke, Iris får ikke til, Iris klarer ikke, Iris vil aldri klare!" Det smerter meg dypt inn i margen på hvert eneste lille bein i kroppen. For IRIS VIL, IRIS PRØVER og IRIS VIL KLARE! FOR ALT I VERDEN VIL JEG KLARE!
Så mye å si, så liten tid.
Tenkte også at jeg skulle svare på spørsmålene fra spørsmålsrunden. Det blir et ganske langt innlegg dette her, men håper det går bra. Regner med at det ikke er så mange som leser det uansett.
Liseliten sa...
- Når begynte spiseforstyrrelsen?
Det er faktisk litt vanskelig å svare konkret på dette. Jo mer jeg analyserer og ser tilbake på oppveksten min, jo mer ser jeg at jeg har hatt litt problemer lenge. Det begynte vel veldig så smått på barneskolen. Jeg følte meg ekkel, stygg - jeg var den stygge andungen. Spiste et eple på skolen og tenkte liksom ikke mer over det. Bare at jeg måtte ned litt i vekt. Likevel holdt livets gleder meg på rett side og jeg fikk noen lykkelige år med hester og dyr før jeg tippet helt over på slutten av ungdomsskolen. Det skjedde mye på den tiden.
- Har du hatt nær døden opplevelser, hvordan har det vært?
Det har jeg, og det har vært veldig skummelt! Første gang var etter en overdose i 07. Det var forøvrig også da jeg fikk mitt første møte med psykratrien. Èn overdose har jeg tatt og aldri igjen! Ellers har jo anoreksien satt sitt preg på kroppen og dens funksjoner, og dertil har jeg fått høre opptil flere ganger at jeg har vært på dødens rand. Det er noe annet å høre at man holder på å dø, enn å faktisk kjenne det. Jeg har kjent døden puste meg i nakken, flere ganger. Jeg har kjent smertene og jeg har sett tegnene. Jeg har deiset i bakken flere ganger, latt meg overmanne av uhyret som så gjerne vil knekke meg. Jeg har slitt med å komme meg opp av min egen seng, jeg har brukt alle mine krefter på å trekke et åndredrett, og jeg har sett på å gå opp en trapp som verdens største utfordring. Det å klare å slepe seg opp uten å miste besvisstheten. For meg er det dette som er nær døden opplevelser - ikke skremselpropoganda fra fremmede leger. Uansett om det er aldri så mye sannhet i det.
- Er du innlagt nå?
Nei, ble utskrevet fra min siste innleggelse i April 2009. Ellers har jeg hatt en innleggelse på somatisk sykehus i Juni 2009.
- Hva slags hjelp mottar du?
Helt ærlig? Ingenting. Ingenting som er nevneverdig iallefall. Annet enn venner og familie som støtter meg enormt mye, og som jeg ikke kunne klart meg uten. Oppmuntrende ord fra kjente og fremmede er også med på å holde meg oppe om dagene, og synet og gleden over å ha en hund å dele hverdagen min med er verdt all verdens glede.
- Jeg har jo fryktelig lyst å spørre om tall, spesielt bmi, men jeg vet ikke om det passer seg..?
Kommer vel helt an på hvilke tall du lurer på? Kan vel si så mye om at laveste vekt var på 27-28 kg, og det tilsvarer en BMI på omtrent 10.5. Hva jeg er nå er jeg litt usikker på. Vekta er min fiende og jeg vil ikke ha et forhold til den. Aldri mer. Ikke før ting er stabile iallefall.
- Hva drømmer du om?
Jeg drømmer om fremtiden, om lykkelige dager og rosa elefanter. Om familie og barn, om hunder og andre kjæledyr. Jeg drømmer om fred og lykke og gode dager. Kunne nevnt alle andre drømmer som sniker seg inn i mellom, men syns ikke det er vits i å spre mer negativitet enn nødvendig. Dog jeg skjønner at det kanskje ikke var disse drømmene du var ute etter å høre om.
- Hva vil du bli når du blir stor?
Jeg vil bli lykkelig, vellykket (som menneske) og tilgjengelig for de som måtte trenge meg.
- Hvilke interesser har du?
DYR! Med stor D. Men jeg er også glad i å fotografere, syselsette med litt programmering av websider, også liker jeg godt photoshop og sånne kreative ting som scrapbooking og maling. Om jeg er noe flink i det er en helt annen sak, men det er iallefall noe som jeg pleide å interissere meg for en gang i tiden..
- Hva gjør deg glad?
Mennesker som smiler og ler. Dyr som har det godt og som ikke nøler med å vise det. Å se mennesker vise omsorg for hverandre og sine omgivelser.
Laila sa...
- Hva har du lyst at vi to skal finne på sammen når vi kan treffes?
Da vil jeg snakke med deg, gi deg en stor og god klem og bare kose meg i ditt nærvær. Kanskje drikke en kopp med te eller kaffe, og kanskje gå en fin tur. Er det snø vil jeg gjerne lage snøengler i snøen med deg.
- Hva eller hvem motiverer deg til å kjempe videre gjennom anoreksien?
Her er det så mange faktorer, mennesker og ting som spiller inn, at jeg ikke vet helt hva jeg skal si? DU er en person. Flere mennesker gir meg styrke til å kjempe. Mor, Far, Brødre, Mormor, Familie generelt, Kristin, Kristine, Christina, Trine(!), Caroline, Susanne, Aina, Gina, Julie, Karianne. Synnøve. HUNDEN. Så veldig mange.
- Jeg ønsker meg (enda et) nydelig bilde av deg, kan jeg få det? hahaha, fin måte å snu det rundt til å bli et spm på ;)
Hm.. Nå har jeg vel ikke så mange nydelige bilder at det gjør noe, men remind me så skal jeg se hva jeg kan få til. Kanskje et bilde kombinert med en naken hårdott (hunden) kan gå...
- Av alle de gangene du har vært innlagt, hva av all hjelpen du har fått synes du har funket litt?
INGENTING. Ingen innleggelse har gitt meg noe som helst annet enn "der og da" livredning.
- Hvor i verden har du aller mest lyst til å reise til? og hvorfor?
Australia! Fordi jeg har familie der, fordi min mor er derfra og fordi min bror bor der nå. Dessuten er det et land som fasinener meg. Jeg har alltid villet reise dit. Kanskje fordi jeg har fått landet inn med morsmelka, men samme hva grunnen er, lysten er like sterk.
- Hva betyr mest for deg i livet akkurat nå?
Familie, venner, hunden og de som ellers prøver å støtte meg med gode ord. De som ikke viker fra meg selvom de syns situasjonen min er skremmende og skummel. De som står med betong i skoene ved min side og tror på meg. De trenger ikke å gjøre annet enn å tro.
- Hvem er ditt forbilde, sånn i forhold til å komme deg gjennom hverdagen.
Kristin. Og alle andre som viser steinstyrke. LES! Styrke er ikke å være perfekt til alt, å aldri feile. Men å godta sine nederlag, akseptere dem og reise seg opp igjen.
Anonym sa...
Er du i behandling nå?
Nei.
Hva synes du kjennetegner en god behandler?
En som hører og som faktisk behandler(!) pasientene sine ut fra personlighet istedenfor problematikk utelukkende. En som ikke presser, men som står med åpne armer og et smil om munnen, uansett hvordan situasjonen er.
Har du hatt en behandler du følte du kunne stole på og som var riktig for deg?
Både åg.
Campanita sa...
- Hvorfor startet denne sykdommen, vet du det?
Hadde jeg bare visst. Tror det er flere faktorer som har spilt inn på dette.
- Hva motiverte deg "inn" i den?
Vel, det var vel mitt forvrengte syn på meg selv, og oppfatningen på livet der og da.
- Ser du selv at du er så tynn?
Det gjør jeg, hvor enn hardt det kan være for meg å si. Jeg har dog dager der jeg føler meg helt forferdelig og får panikk fordi jeg føler meg større. Selvom jeg vet at det er rette veien å gå.
- Hvordan reagerer/er familien din nå?
Jeg kan ikke svare eksakt hvordan de reagerer, men de er tydelig bekymret, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg kan trygge dem.
- Hvortid fikk de vite om det?
Min mor har visst lenge. Lengre enn meg selv tror jeg nesten. Ellers så har det vel gått litt i rykk og napp om når forskjellige familiemedlemmer fikk klart beskjed om hva som foregår og hvordan situasjonen er.
- Hvordan reagerte de når de fikk vite om det?
Hmm.. Føler vel at de fleste kanskje behandler meg mer som en barn, og med et snev av medlidenhet hengende over dem hver gang de ser på meg, eller snakker til meg. Ikke den nærmeste familien vel og merke.
- Gikk du raskt ned i vekt?
Har ikke tenkt så mye over det, men jo, jeg gjorde vel i grunnen det. Gikk vel ned 10 kg veldig raskt, så 10 kg til, og deretter enda 10 kg. Omtrenlig.
-Er det bare anoreksi du har hatt hele tiden, eller har du/har du hatt "perioder" med noe annet?
Jeg har nok hatt perioder der jeg har forsøkt å spise, for så å ikke kunne holde det nede. Bulimiske perioder. Dette oppsto først da jeg ble tvunget til å spise store mengder mat på sykehuset da jeg var innlagt. Kroppen min tålte det ikke og jeg reagerte med å kaste opp. Så var den onde sirkelen i gang... Tror de fleste med anoreksi er innom dette en eller annen gang i løpet av sykdomsforløpet.
- Har du andre sykdommer, "tilleggsbagasje"?
Ikke som jeg vet. Men det kommer jo veldig mye i tillegg når man sliter med akkurat dette. Angst, nedstemhet osv...
- Hva er det kjekkeste du vet om?
Mye. Vanskelig å sette fingeren på. Liker å være glad.
- Hva skal du bli når du blir voksen?
Tror jeg har svart noe lignende lenger opp?
- Hva er det første du skal gjøre når du er "frisk"?
LEVE LIVET!
- Hva ønsker du deg mest, av alt i hele verden?
Å kunne hjelpe andre, betydelig. Å samtidig være lykkelig i en tilværelse jeg kan omfavne.
- Hva gjør du på på dagene? Hobbyer, skole, jobb?
Prøver å holde hodet over vann. Lever ut hverdagen med hunden, nære venner og så går jeg jo litt på skole. Veldig begrenset. Jobb har jeg jo, men har ikke jobbet på lenge.
Anonym sa...
Hei... jeg har nettopp blitt kjent med en jente som har anorksia, hun var ærlig å fortalte det til meg og det satte jeg stor pris på:)men er redd for at jeg skal si feil ting osv sånn at hun kanskje får det dårlig med seg selv.. har merket at hun er veldig "opp og ned" i humøret og hun spiser svært lite. er så trist at det er sånn... jeg liker henne utrolig godt og synes det er ille å se at hun ikke har det bra.. har du noen råd om hva jeg kanskje kan gjøre for å hjelpe? har vært hos henne fler ganger da hun har holdt på å besvime osv... føler meg litt hjelpesløs da hun ikke vil ha hjelp... noen ganger vil hun ha hjelp andre ganger ikke... vet at denne sykdommen er veldig komplisert og ikke så lett for meg å skjønne, derfor jeg skriver til deg som faktisk vet hva det dreier seg om. jeg kan svært lite om dette. takker deg for at du blogger om dette og ønsker deg lykke til :)håper på svar :) mange klemmer fra jente29...
Først og fremst: TAKK for at du stiller opp for henne! Takk for at du ikke dømmer og putter en merkelapp på henne. Jeg har ingen konkrete svar til deg her, men kanskje prøve å få henne til å innse hvor ille det kan gå? La henne komme i kontakt med andre i samme situasjon, SOM VIL BLI FRISKE, eller som er mye bedre. Ikke si at hun er tynn, det kan trigge feil vei der hun *er* akkurat nå. La henne vite at du er der, og få henne til å vite at hun kan betro seg til deg.
Caroline! sa...
-Hvordan går det og bo for seg selv?
Noe av det beste som har skjedd meg på lang tid.
- Er du like omsårgsfull ovenfor hunden din som det ser ut som på bildene dine?
Awww *hjerte* Jeg vet bare at jeg elsker den lille gutten min.
- Liker du og lese? evt hva?
Blader liker jeg godt. Leste mye bøker før dog. Sånn som Det Nye og tilsvarende blader er kjekke om det er noen spennende repotasjer. Donald er også kanonkjekt å ha under måltid.
- Hva er ditt favoritt dyr og hvorfor?
Har så mange dyr jeg liker, men hund og hest står vel som en av favorittene. Hunder viker aldri fra ens side uansett hvordan man ser ut eller hva man har gjort. De er alltid glade for å se en, og tilfører hverdagen så utrolig mye glede og kjærlighet. Følelsen av å sitte på et dyr fylt av musker og kraft er helt fantstisk. Sikter nå til hesten. Den gleden og følelsen av frihet det er å galloppere over en slette i en dundrende fart er ubeskrivelig. Følelsen av at du er synkonisert med noe. Vrinsket fra favoritthesten når du kommer inn i stallen og roper dens navn, i påvente om at den faktisk kjenner igjen stemmen din. Trenger jeg å si mer?
- Går du på skole nå og evt hvilket fag?
Tar, eller prøver å ta allmenn yrkesfag.
-Da du fikk organsvikt(?), hvordan reagerte familien din da?
Med bekymring, og kanskje en smule sinne.
- Var du redd for og dø?
Ja
- Klarer du og se for deg at du kan leve som en normalvektig ungdom?
En vakker dag. Ja. Kanskje.
- Var det noen spesiell grunn for at du fikk sf?
Det vet jeg ikke. Mange faktorer som har spilt inn.
- Er du mye sammen med vennene dine?
Jeg kunne gitt mer av meg selv, men er ikke mye alene. Om du skjønner.
- Hvordan oppvekst/barndom har du hatt?
En ganske allright vil jeg tro. Har ingenting å sammenligne med.
- Hvordan "stil" har du i leiligheten din?
Hmm.. Godt spørsmål. Skal legge ut noen bilder en gang så kan du se :)
- Er du noe ute og reiser og evt hvor drar du?
Nei, ikke nå for tiden. Ingen tørr å ha meg med.
- Hvilke dyre raser har du hatt gjennom livet?
Kaniner, katt, hamster, marsvin, undulater, parakitt, høns, hund.
- Lager du layoutene dine i bloggen selv?
Mhm. Noen av dem iallefall.
- MÅ du drikke te hver dag?
Nei, for all del ;)
- Hvordan kjøper du deg klær som passer deg?
Det er vanskelig! Dropper helst bare å kjøpe klær..
- På et tideligere innlegg la du ut et bilde du likte (utfordring), av mamman din som smilte og deg, det stod :
Dette er fra konfirmasjonen min. Dette er et av mine beste minner fordi min mor smiler. På ekte. Det er et sjeldent syn for min del, og jeg kan kun huske tre ganger i mitt liv hvor jeg virkelig at sett dette smilet. Så genuient og nydelig. Lykkelig.
Sliter hun også? eller hva mente du med teksten eller åssen jeg skal spørre?
Hun har vel sitt hun sliter med hun som alle andre. Omfanget av det er det kun hun som vet, men jeg har vært en stor påkjenning for henne. Hun er veldig følsom (akkurat som meg) og sliter veldig med å ha en syk datter.
- Har du et nært forholt til din familie?
Både åg.
- Kunne du tenkt deg og videoblogget?
Ja, kanskje hvis jeg hadde hatt et allright videokamera.
- Hva av mat/næring får du i deg i løpet av en uke?
Varierer veldig. Skriver ikke ned.
- Visst du hadde fått plass på f.eks Capio, hadde du dratt dit og tatt imot behandlinga da?
Utvilsomt!
- Er det noen du ikke kjenner som har kommentert undervekten din på "åpen gate"?
Overraskende mange.
-Visst du skulle valgt:
-Hund eller ilder? Jatakk, begge deler.
-Kaffe eller is? Kaffe.
-Pasta eller ris? Kommer an på tilbehør.
-Kjøtt eller vegetar? Vegetar!
-Hengekøye eller vannseng? Vannseng.
-Storebror eller storesøster? Begge deler.
Takk til alle som har sendt inn spørsmål! :)
Dette bildet liker jeg fordi det sier noe om at jeg har noen sm bryr seg såpass om meg (blandt andre) til å for alltid bære mitt navn på kroppen.
